Meite er den eldste formen for sportsfiske, i flere tusen år har mennesket laget kroker som en så har agnet med noe en trodde fisken ville spise, dvs. naturlige agn. Bruk av kunstige agn laget av metall, fjær, ullgarn og plast inngår nesten aldri i meite. Generelt bruker en ingen former for kunstige attraktorer og lokkemiddel. Men de siste årene har det likevel blitt populært å bruke blant annet plastmais etter noen av karpefiskene våre. Fisken skal lokkes til å bite utfra at den vurderer agnet som mat. Det tradisjonelle meitet har også i Norge gamle tradisjoner, mange har vel blitt introdusert for sportsfiskets mysterier ved mark-fiske etter abbor i skogstjern, eller ørreten i bekken. Fjordfiske med blåskjell og småsild er også en tradisjonsrik meiteform.
Meite i dag er likevel noe langt mer, i løpet av de siste femten-tyve årene har meitet i Norge gjennomgått en rivende utvikling og står i dag – hva angår metoder, teknikker og spesialisering – ikke tilbake for verken fluefiske, slukfiske, dorging etc. Ofte har uttrykket «moderne meite» blitt brukt om denne fiskeformen, dette er likevel ganske misvisende da dette fisket slett ikke er noen nyskapning. I England og til dels på kontinentet har dette fisket vært utviklet gjennom mange år, og meitet er fremdeles inne i en rivende utvikling og vinner stadig nye tilhengere verden over.
Virkelig fart i meitet ble det imidlertid først i 1950-årene. Det var engelskmennene som førte an utviklingen, og Richard Walker, en allsidig sportsfisker og skribent, beviste at en kunne fiske målrettet etter de fleste arter og satte engelsk rekord på karpe i 1952 med en fisk på 20 kilo. Meitet har særlig utviklet seg raskt i to retninger, på den ene siden hadde en specimenfisket, dvs. det målrettede fisket etter stor fisk, på den andre siden hadde en konkurransefisket. På kontinentet var det konkurransefisket som virkelig fikk fotfeste, med nasjoner som Italia, Frankrike, Belgia etc. i føringen. I dag er meite den mest utbredte sportsfiskeformen i Europa. VM i meite er trolig den tyngste og mest prestisjefylte fiskekonkurransen i verden, og på specimensiden oppnås det i dag resultater som for få år siden ville blitt sett på som umulige! For stadig flere har meite blitt noe mer enn en hobby, det har blitt en livstil.
Hva er det så som gjør meite til en så fascinerende fritidssyssel? Hva har meite som de andre sportsfiskeformene ikke har? Meite er en sportsfiskegren som mer enn noen annen tilbyr variasjon vedrørende arter, vann, metoder, agn etc., og en metode som kan brukes hvor som helst hvor det svømmer fisk! Mens de fleste andre sporstfiskegrenene stort sett konsentrerer seg om laks og ørret. Har meiterne fått øynene opp for at også en rekke andre fiskearter er ypperlige sportsfisker. Særlig karpefiskene og diverse rovfisk har tiltrukket seg stor oppmerksomhet fra de «moderne» meiterne. Følelsen av å lande en stor suter en grytidlig morgen er en opplevelse en sent vil glemme, og å få nærkontakt med meiternes «storvilt», karpa, gir deg en fight som overgår til og med den sterkeste laks. Gjedde, gjørs, lake, ål og abbor, rovfisker som de fleste har hørt om, er også fremragende meitearter. Mange meitere satser dessuten på mer utradisjonelle arter som for eksempel brasme, stam, vederbuk, sørv, karuss og mort. I de senere år har også mere spesialiserte meitemetoder blitt brukt i jakten på harr, sik, røye og ørret.
Som nevnt er meite sportsfiske med naturlige agn – eller mer nøyaktig; agn som for fisken er spiselige/fordøyelige, det være seg dette er næringskilder som er tilgjengelige fra naturens side; så som insektlarver, meitemark, skjell, muslinger, småfisk osv, eller det er næringskilder som sportsfiskeren introduserer; brød, mais, ost, skinke, deig etc. Ellers så skiller det moderne meitefisket seg fra det tradisjonelle fisket som drives her til lands med foringen før eller under selve fisket. Generelt kan man si at foringen fyller flere funksjoner: For det første lokker foret fisken inn på fiskeplassen. For det andre sørger foret for at fisken holder seg der, og for det tredje sørger foret for at fisken får smaken på det vi kaster uti til den, slik at den tilvennes å spise det type agnet vi senere skal ha på kroken.
Meitemiljøet representerer generelt også mange nye holdninger som har vært lite utbredt blant norske sportsfiskere. En varsom og hensynsfull behandling av fisken er meiternes formålsparagraf, fisken krokes, kjøres, håndteres og mulig veies – alt med tanke på at den stort sett skal settes ut igjen. Å avlive en fisk er heller unntaket enn regelen innen meite. De fleste meitere har ikke noe problem med det å ta en matfisk eller to, men regelen er at fisk som ikke egner seg til mat, skjeldne fisker og store fisker settes tilbake i vannet igjen. F.eks så gjør det ikke noe for fiskebestanden og økologien i vannet om en tar med seg noen småfisk hjem til mat, men sjeldne karper og suter, store eksemplarer av gjedder, abbor, ørret, uspislige vederbuk og stam etc.settes såklart tilbake i vannet. Særlig de store rovfiskene er viktig for balansen i vannet. En har i lang tid trodd at naturen er en utømmelig ressurs og samtidig et fint sted å kvitte seg med søppel. Heldigvis har flere og flere fått øynene og forstår at dette er en feilslått filosofi.