Kubben på 1700 gram fra første dagen. En prektig «randig riddare».
Fisketuren begynte som de fleste fisketurer gjør. Post 1 på programmet er alltid å komme seg opp av senga. Kokte te, smurte mat, så over utstyret og kastet litt kaldt vann i ansiktet. Ren rutine, nærmest ett rituale.
av Øystein Sollien
I bilen på vei til Fredrik legger jeg merke til den skyfrie himmelen. Det er vått på veien og trolig et par varmegrader. Vi er blitt enige om å reise på Kolbotnvannet igjen.. Vi var der en tur i går, hvilket resulterte i en fin abbor på rundt kiloen. Fredrik fikk den på mort mot slutten av dagen og dette var vel egentlig ett gjennombrudd. For Fredrik, da det var han som fikk fisken, og for meg da jeg fikk se en stor ismeitet abbor. Etter en kjapp kaffekopp i bilen på vei til Kolbotn, var vi der.
Skal man meite med agnfisk må man først ha agnfisk. Dette høres kanskje banalt ut og det er det, men like fullt må man det. Dette er ofte hardt. Ofte nesten helt umulig, men med litt planlegging går det greit en gang i blant. Nå hadde vi foret opp noen hull dagen i forveien, og selv om dette ikke alltid fungerer som man skulle ønske, går det fint. For at agnet skal holde seg så friskt som mulig blir det oppbevart i en bøtte med vann. Etter ett par timer er klokka nærmere elleve og i agnbøtta svømmer en liten bestand av mort.
På vei til go’ stedet fra i går kommenteres det fine været, og forholdene generelt. Vi har vel egentlig ganske «trua». Isen er blank, nesten svart, ca. 10 cm tykk, kanskje litt tynnere. Det er snøfritt og det er som å gå på vannet, tror jeg. Kolbotnvannet har frem til dagen i går ikke vist seg fra sine bedre sider en eneste gang for meg. De siste årene har jeg vært her en god del ganger med balansepilk og agnfisk, uten de helt store resultatene. Det skal godt gjøres å unngå smågjedde, men fisker man abbor er gleden moderat når disse kommer opp av hullet. Det må sies at gleden ofte er moderat på Kolbotnvannet.
Fredrik beundrer 1425g perfekt abbor.
Vel fremme ved fiskeplassen bores noen hull til stengene og tacklene settes ut. Så er det tid for te. Agnene er ute så det er bare å vente. Lettere anspent ser jeg bort på Fredrik som i tillegg til ett par stenger med agnfisk, sitter med balansepilken 15 meter bortenfor meg. Du verden så håpløst, tenker jeg, og tar en god slurk av dagens rabarbra-te. Etter tre sesonger med jevnlige balanse-turer hit, uten fisk, tenker jeg mitt om Fredriks intense slukfiske. Teen smaker med andre ord utmerket og jeg studerer de tre stengene mine kontinuerlig. Jeg satte agnene forholdsvis høyt i vannet, omkring to meter under isen. Da det er omlag fem meter dypt her, betyr vel det at agnene er plassert omtrent midt i vannlaget.
Jeg hører knirkelyder, snur meg og ser at Fredrik har fisk. Jeg går stille bort til han for ikke å lage for mye bråk, og blir vitne til at Fredrik «perser» på abbor med god margin. En skikkelig kubbe av en abbor, trolig den største jeg har sett i live noen gang. Vi er begge like oppglødd og med en feit abbor, kamera og vekt, går vi ut av skyggen for å ta bilder i sola. Noen kjappe bilder i lav morgensol, rask veiing og ned med deg. Jeg hadde ikke holdt mine tanker om balansepilk for meg selv på turen, så med et bredt gullglis om munnen gir Fredrik meg alle detaljer om nappet og hvordan fisken fightet. Fisken veide 1425g , var helt feilfri og så utrolig bra ut. Rein tilfeldighet, tenker jeg og ser Fredrik slippe balansen ned igjen. På vei til stolen min hører jeg ett OJ!, fra Fredrik.. Er det mulig?, tenker jeg og minner meg selv om hvor typisk dette er. Men det er med stor spenning jeg ser femogtjue-sena blir dratt mellom fingrene hans under fighten. Den må være stor denne også. Det går tungt og vanndråper preller av sena i det fisken svømmer av gårde. Omsider lyser det opp gjennom isen og flaket kommer til syne. Fredrik er anspent og ser det samme som meg. Denne er stor! Det var den forrige også, men denne er muligens enda større. Ett vanvittig syn. Abboren Fyller 155 mm hullet, og med ett godt grep i underkjeven på fisken, dras den opp på isen.
Da isen er så tynn går det greit å lande fisken. Helt sinnssykt, gjentar jeg mens jeg nok engang for æren av å fotografere en perfekt storabbor. Det skulle gjerne vært meg selv som holdt den, men bare det å se en så fullkommen fisk er en solid opplevelse. Vi deler gleden og jeg knipser noen bilder i sola. Det fine lyset eksponerer abboren optimalt og den virker fullstendig klar over det. Fisken spenner opp finnene og ser ut til å trives godt i fangstmannens hender. Etter en kort fotoseanse veies fisken til 1300g prikk. Med nok ett gullglis om munnen poseres det i det fisken forsvinner ned i hullet. Han kysset den ikke, men hadde ikke jeg vært der, spørs det nok om det ikke hadde blitt litt små-klining.
Vel, vel, tenker jeg, dette kunne skjedd hvem som helst. Jeg tar Fredrik i hånda og gratulerer han. Det her er helt vilt, sier jeg og småbokser han litt sånn, du har så jævlig flaks – aktig, i magen. Vi er begge rimelig enige om at det som har skjedd er vanvittig, men det er fiske vi er her for, så back to business. Nå er jeg sikker på at Fredrik like gjerne kan skifte hull med en gang, men jeg lar være å kommentere mer. Jeg kikker litt på duppene mine men lite skjer. Vi sitter og samtaler om det som har skjedd, da det plutselig skjer noe hos meg. Den ene duppen forsvinner og jeg går bort til stanga. Det går sakte ut, så jeg kroker med en gang. Fisken suser avgårde, som også en gjedde kan, men etter litt hal og dra ligger en fin, fin kilosgjedde på isen. Du verden for en fisk. Nok om det.
Er det mulig å lure fisk til å bite med telepatiske triks, bør dette forbys i specimenkonkurransen. For denne evnen har kun noen få og jeg tror Fredrik er en av dem. For det går ikke mer enn drøye ti minutter før han sitter å tauer på en til. Dette er det råeste fisket jeg har opplevd. Rutinert fightes den tredje storabboren på under en time. Synet av disse fiskene gjennom isen er uslåelig. For det første er det alltid en lettelse ved abborfiske at det er abbor som kommer opp og ikke gjedde. For det andre er abbor en imponerende fisk, spesielt i denne vektklassen. Nok en abbor lirkes uproblematisk opp av hullet og det er ingen småfisk dette heller. Kanskje ikke fullt så rå som den forrige, men godt over kiloen, det er det ingen tvil om. Nå begynner det for alvor å friste med en «reel kaddore». Da vekta stopper på 1435, er det bare å konstatere nok en ting. Fredrik har persa tre ganger i dag og jeg har sett tre abbor som alle har vært større enn min egen pers. Noen bilder tas akkompagnert av brunst-rop fra Mortvedt før fisken sendes ned i hullet igjen.
Nå blir det rolig, og vi drikker litt te og tenker på alle de som ikke får fisket på en slik dag, stakkars dem. Det har faktisk på en eller annen måte begynt å snø så vidt, og vi kaller det ett væromslag. Det slutter omsider å snø. Inni mellom litt mat, te, kaffe og snakk om storabbor og hvor rart det var at alle tre fiskene ble tatt i samme hullet (som må være Norges råeste storabbor hull), får vi noen smågjedder på agnfisk. Disse er egentlig ikke så spennende å fortelle om, men det kan nevnes at de er ganske mange, sultne og små. Har man knapt med agnfisk er de en pest og plage. De gir en falske forhåpninger, men avsløres lett på måten de fighter på. Så skjer det. Angeldonet mitt spretter opp og sakte tas det sene av spolen. Jeg strammer opp og kroker rolig. Fisken svarer med hyppige dunkinger, men har ingen lengre utras. Pulsen er følbar da det lyser opp under isen og de orange finnene avslører arten.
Kontrollert styres den opp i hullet og vippes opp på isen. Vekta viser 1160g, og jeg er storfornøyd. Abbor over kiloen på ismeite var et av målene for vinterens fiske og jeg trøster meg med det. Vel vitende om at Fredrik allerede har vippet opp tre fisker som alle har vært langt større. Men jeg er fornøyd med fisken og etter noen bilder med et anstrengt smil, svømmer fisken ned igjen. Det har skjedd. Jeg er blasert i forhold til stor abbor. Hadde jeg fått min 1160g abbor på hvilken som helst av mine utallige turer på isen tidligere, ville jeg kunne huske den gode følelsen fortsatt. Men i dag ble min hittil største abbor satt i perspektiv. Ett litt urettferdig perspektiv, for fiskens del. Den ble ikke på langt nær viet den begeistring den hadde fortjent. Etter hvert som vi stadig ser større og større fisk, går det lenger og lenger mellom hver gang vi blir oppriktig begeistret av en fisk. Noen ganger bør man nesten sette seg ned å tenke over hva man egentlig setter så stor pris på ved det man bedriver. Hvem setter oppriktig pris på en kilos vederbuk? Tenk tilbake på den første du fikk. Jeg er ganske sikker på at noe har skjedd.
Vi sjekker litt agnfisker og forandrer litt dyp. Fredrik setter den ene agnfisk-stanga si i gull-hullet, og fisker balanse litt lenger ut. Etter nok ett par kjappe smågjedder er vi litt blaserte i forhold til run også, men da det kommer ett jevnt og rolig run i go’ hullet, sitter hjertet oppe ved drøvelen på oss begge. Dette ser utrolig lovende ut, det er vi helt enige om. Fredrik strammer opp mens han senker stangspissen klar til mothugg. Fisken stopper opp og Fredrik bestemmer seg for å prøve. Bestemt, men rolig heves stanga og flexser max da fisken sitter. Tungt, men rolig svarer fisken i andre enden og da de lengre rusningene uteblir er vi nesten sikre på at nok en abbor er i vente. Og ganske riktig. Uten den helt store fighten landes nok en plugg av en abbor. Det som skjer er vanskelig å beskrive uten bruk av kraftuttrykk, men at det er nærmest helt utrolig er vi begge sikre på. Kameraet er lett tilgjengelig og jeg får tatt noen actionbilder av det som skjer. Vi berger fisken forholdsvis greit og den veies til utrolige 1700g. Jeg er sjalu som en unge. Nå hjelper det ikke at fisken er flott å se på. Jeg har sett flere slike tidligere i dag og har nå lyst på en selv. Jeg fortrenger sjalusien nok til å gratulere Fredrik for fjerde gang, og det skulle bare mangle. Liknende fangster er det ikke mange av og det er bare å ta av seg lua, noe jeg forøvrig ikke kan huske at jeg gjorde.
Vi er fortsatt kompiser og sitter og drikker litt varmt. For hver fisk som landes sender jeg en tekstmelding til Arnt Aage som sitter på Jarenvannet og fisker sik. Han får tre sik i løpet av dagen og blir sakte, men sikkert opprømt og nedbrutt om hverandre. Siste kommentar er: «Så jævlig, fy faen, send gratulasjoner!». Bedre skal det godt gjøres å få sagt det. Klokka nærmer seg tre og det har vært stille halvannen time. Fangsten begynner å synke og vi regner ut at det står tre-to til balansen. Vi er også enige om at forholdene på alle måter har vært på vår side i dag. Alt har klaffet, og så har det klaffet litt ekstra for Fredrik, tenker jeg. Men matpakka , teen og det gode selskap er bra så vi sitter litt til. Det er fortsatt en drøy halvtime til sola forsvinner og det kan fortsatt skje noe.
Plutselig forsvinner den ene duppen min, og jeg går bort og tar opp stanga fra isen. Det står helt i ro. Med stangtuppen pekende mot hullet i intens konsentrasjon registrerer jeg en liten stramming i sena og gjør tilslag med det samme. Fisken sitter, og utrolig nok kan det virke som abbor dette også. Fighten går lett og når fisken kommer under hullet stiger pulsen. Den er stor! Abboren legger seg på siden oppunder isen, men den ser ut til å sitte godt så jeg tar tak i fortommen og vipper den opp på isen. Den så større ut gjennom isen, men bevares det er en nydelig fisk. Vekta viser 1340g og jeg har perset sjøl for andre gang i dag. Jeg er strålende fornøyd og synet av abboren med morten hengende ut av kjeften, er dødsbra. Jeg poserer villig, og etter noen kjappe eksponeringer får også denne fisken svømme tilbake til slekta si. Nå er jeg helt uten tvil. Dette er definitivt det heftigste fisket jeg har vært med på noen sinne.
1745g – en skikkelig storabbor!
Det blir mørkt, så vi pakker sammen utstyret, krysser isen og forlater Kolbotnvannet. På vei hjem spør jeg Fredrik om han er klar for en tur i morgen. Egentlig et tåpelig spørsmål, Fredrik alltid er klar for fiske. For å gjøre det kort, vi reiser ut dagen etter også. Vi får noe agnfisk, men ikke på langt nær like mye som dagen i forveien. Tilbake ved go’plassen tar Fredrik gull-hullet fra i går. Etter en drøy halvtime, og et par smågjedder, skjer det igjen. Fredrik kroker noe tungt og etter en udramatisk fight og landing, sitter han med en ismeita abbor på 1745g i fanget. Samme hullet som i går, vanvittig! På andre siden av vannet får Viggo fisk en drøy time senere, denne på 1400g på agnfisk.
Disse to dagene vil alltid bli husket av meg som den gangen jeg innså hvor rått det er med stor abbor. Jeg ble også påminnet hvor lett det er å bli blasert av slike fangster. Egentlig veldig synd, men trolig ikke så mye å få gjort noe med. Drømmen om den over halvannen er for min del fortsatt i behold og i ettertid er jeg glad for det. Hadde jeg fått den her ville den bare fremstått som en blant flere.