Artikkelforfatteren med gigantabbor på 2050 gram fra Stiksvann 1993
I 1993 hadde vi som kjent kanonfiske på Stiksvann etter svær abbor, med tosifret antall abbor på mellom en og drøyt to kg…
av Cato Bekkevold
I 1993 hadde vi som kjent kanonfiske på Stiksvann etter svær abbor, med tosifret antall abbor på mellom en og drøyt to kg. Mange ble tatt på meite om sommeren, men vi var i kontakt med mest fisk på isen. På den første turen fikk Viggo og Roger en kubbe hver, selv mistet jeg tre reale fisker på rundt halvannen kg, og Jacob mistet også flere digre, deriblant en som dro av 0,25 sena hans! Neste tur fikk Viggo en sværing, mens jeg mistet to sværinger til. Jacob hadde også denne gang opplevd det samme.
Jeg har tidligere fått en god del svær abbor på isen på andre vann, og merket fort en forskjell på måten abboren oppfører seg på i disse vannene og på Stiksvann. For å ta Tunevannet som eksempel så går abboren der i stimer, og når stimene dukker opp under hullet tar fisken balansepilken så det knaker i stikka. Ofte opplever vi at balansen er slukt, og vanligvis får vi flere svære abborer i rask rekkefølge. Dette er med andre ord abbor som jager etter småfisk i stim, og tar balansen i den tro at det er flyktende småfisk. Resultatet er som nevnt et angrep på balansen som ikke levner noen tvil om hensikten: Balansen er mat!
På Stiksvann oppleves sjelden hogg, derimot tar fisken balansen forsiktig, og nappet er knapt merkbart før det henger vanvittig tungt igjen. Ev svak risting i stikka er eneste indikasjon på at noe skjer, og i de aller fleste tilfeller sitter fisken på kroken under balansen, som i mitt og Viggos tilfelle er agnet med to maggot. At disse fiskene heller ikke jager i stimer, får meg til å mistenke at abboren oppfører seg svært forskjellig på disse vannene. Miljøet er også annerledes, og dette er selvsagt med på å påvirke fiskens levevis.
Vi mistet som nevnt mye fisk på balanse, for en liten treblekrok gir ikke mye hold i kjeften på en halvannenkilos abbor. Dessuten har fisken lett for å riste seg løs fra denne bukkroken. Alt tyder på at balansen lokker abboren til seg, men at fisken studerer balansen nøye før den bestemmer seg for å smake forsiktig på godsakene som henger under. Selve balansen er med andre ord ikke så interessant, og fungerer mer som en lokkeblink i dette tilfellet.
Med dette i bakhodet testet jeg forrige vinter et nytt takkel som fungerte bedre. Inspirert av diverse svenskers fremgang etter nettopp stor abbor, fant jeg frem den største og tyngste pimpelen jeg hadde. Den var såpass tung at den holdt 0,25-sena stram, noe som gjør det mulig å kjenne disse forsiktige nappene. Under pimpelen knøt jeg fast en stump 0,25-sene på rundt 5 centimeters lengde, og i denne en tynn og sterk krok i størrelse 8. To sprellende løvmark utgjorde agnet, og på denne Stikkvannsturen fisket jeg med dette, mens Viggo og André tviholdt på balansen. Dette ga i seg selv et glimrende referansegrunnlag. Da dagen var over, kunne jeg notere klart flere fisk enn de to til sammen, og selv om største fisk ikke var større enn fire hekto fikk jeg såpass stor tro på metoden at den er verdt å nevnes. Nappene var som vanlig forsiktige, men i dette tilfellet fikk jeg kroket hver eneste fisk. Det fristende agnet og den fritthengende kroken gjør det enkelt for fisken å ta agnet bra, og fisken satt uten unntak sikkert. Brekkstangeffekten som medførte mye mistet fisk på balanse er eliminert, og oddsene for å berge flere kubber opp på isen er vesentlig forbedret.
Smukk borre på vei tilbake til sitt rette element
Fiskebevegelsene er enkle. Ordinær pimpling med mye bunndunking var resepten, og kanskje hadde jeg lengre pauser enn vanlig. Dessuten lot jeg fisken nappe et sekund eller to før jeg dro til. Andre skogsvann med enkelte store kubber, for eksempel Mønevann i Østmarka og Østernvann ved Bogstadvannet bør også være vann der metoden bør fungere bedre enn balanse, men på de klassiske vannene som Tunevann, Isesjø, Visterflo og Vannsjø tror jeg fortsatt at balansen er det beste. Kanskje Jan Tore Steen & Co kan bruke metoden når Frysjøabboren er treg? Ha i alle tilfelle med en tung pimpel med senestump og krok hvis du fisker på disse trege skogsvannene. Kanskje er det resepten som skal til for å få opp de største og forsiktigste. I mangel på mark kan man selvsagt bruke maggot, og dersom kroken er tynn nok, kan kanskje fjærmygg være aktuelt. Viktig er det dog at kroken ikke er for liten eller veik. Ellers brukte svenskene jeg rappet ideen fra abborøyne med overbevisende resultater. Øyne fra mort eller laue vil helt sikkert være minst like bra, og kanskje kan en liten strimmel fra mort gi overraskende respons? En ting er sikkert, hvis flere forsøker seg vil det gi et bedre bilde på hvor effektivt det er, så gi pimpelmeite en sjanse i vinter du også!