Anders Karlson med et fantastisk eksemplar av arten på 4190 gram
Høsten er toppsesong for meite etter flere arter og kan gi fine fangster av blant annet stam, mort, vederbuk, og gjedde med mer. Når vinteren begynner å nærme seg dabber imidlertid aktiviteten betydelig av…
av Rolf Berge
Høsten er toppsesong for meite etter flere arter og kan gi fine fangster av blant annet stam, mort, vederbuk, og gjedde med mer. Når vinteren begynner å nærme seg dabber imidlertid aktiviteten betydelig av. Selv om det fortsatt er muligheter for å meite etter de fleste arter er det nok bare de mest fanatiske som ikke pakker bort meiteutstyret når snøen begynner å legge seg. For enkelte arter er det imidlertid høysesong i vinterhalvåret. Sen høst og vinter kan derfor også gi gode muligheter for meite. I saltvann gjelder dette flere arter, og meite i den kalde årstiden kan gi resultater langs hele kyststripen. I ferskvann er det noe annerledes. Selv om de fleste arter, og spesielt rovfiskene, er aktive året gjennom hele året, er det nok bare fiske etter lake hvor vinteren er høysesong.
Fiske etter lake har lange tradisjoner i Norge. Det meste av fisket foregår på isen med agnet pilk, og er en ypperlig metode etter lake i alle vektklasser. Dette fisket er imidlertid helt og holdent avhengig av gode isforhold. Ved milde vintre kan vi dessverre oppleve at sesongen blir helt spolert på grunn av dårlige isforhold på de mest utsatte plassene. Til gjengjeld kan dette gi gode muligheter for meite. Meite etter lake foregår fortrinnsvis i vinterhalvåret. Laken er en typisk kaldtvannsfisk som trives og er mest aktiv i den kalde årstiden, som den også benytter til seksuelle utskeielser. Januar-februar er normalt tiden for orgier, og fisken trekker i den forbindelse til faste gyteområder, ofte på grunt vann. Det tradisjonelle fisket foregår ofte i forbindelse med gytevandringen. Dette har sine fordeler i og med at det med litt lokalkjennskap er lett å lokalisere fisken.
Sesongen etter lake begynner normalt rundt oktober. Det begynner da å bli kaldt i vannet. Det er fremdeles litt tidlig for at fisken skal begynne å trekke inn mot grunnere vann for å forberede gytingen. Litt avhengig av hvor man fisker trenger imidlertid ikke dette å ha så stor betydning. Jeg foretrekker å fiske i Glomma. Her er fisken relativt stasjonær, noe som betyr at man ikke er like avhengig av at fisken har begynt på gytevandringen for å sikre fangsten. I realiteten betyr det at vi kan fiske etter lake hele året i de dypere partiene, men fisken er merkbart mindre aktiv om sommeren. Sesongen varer gjennom hele vinteren, men hvis isen legger seg kan det være aktuelt å plukke frem det tradisjonelle utstyret. Fiske etter gytingen er for de fleste mindre attraktivt. Fisken har da mistet betydelig vekt, og kondisjonen er dårlig. For meiteren kan imidlertid perioden april-mai være produktiv. Laken er i denne perioden til tider meget aktiv, og gjør ofte næringssøk etter eksempelvis fisk som forbereder gyting.
Ole Petter Henriksen med flott Glomma-lake på 4550 gram
Glomma er ypperlig for lakefiske. Det finnes lake hele veien, og hvert år blir det tatt stor fisk fra et utall av forskjellige plasser. Størrelsen varierer imidlertid betydelig fra sted til sted. Litt lokalkjennskap skader derfor ikke. Inntil gytevandringen tar til, er de dype og rolige partiene å foretrekke. Passe dyp er normalt fra 4 meter og dypere. Velg gjerne partier i nærheten av kjente gyteplasser. Det vil normalt alltid være fisk som står stasjonært i disse områdene.
Utstyr
Utstyr må tilpasses bunnforhold, agn og strøm. Normalt vil en kraftig bunnmeitestang eller en karpestang gjøre nytten for de fleste forhold. Senetykkelsen kan med fordel ligge mellom 0,25 og 0,35 med mer. Laken kan neppe betraktes som særlig forsiktig eller sky, og det er i liten grad behov for å gå ned i senetykkelsen for å øke nappfrekvensen. Senetykkelsen må heller tilpasses øvrig fiskeutstyr og fiskeplass. Hvis fisket begynner mens det er lyst, kan muligheten for å få bonusfisk som gjedde være stor. Da kan det være en fordel med tykk fortom (0,50-0,70 mm), eller evt stålfortom. Det virker ikke som om dette har særlig innvirkning på nappfrekvensen fra lake. Laken er ikke spesielt sterk, og det er normalt ikke behov for kraftig utstyr til selve kjøringen. Fisken kan imidlertid bli stor, og det kan være vanskelig å holde den unna bunn. Er bunnforholdene vanskelige kan det derfor likevel kreves kraftig utstyr hvis rekordfisken skal reddes.
Påkledningen er viktig. Kamelhårsundertøy er en selvfølge. I tillegg er det bare å lesse på resten av hva garderoben har å by på av varmt tøy. Regelen er at det ikke er mulig å kle nok på seg. Det å sitte stille en mørk, forblåst og regnvåt høstkveld får en fort til å tenke på meningen med livet. For at tvangstankene ikke skal bli så sterke at du pakker sammen rett før storfisken begynner å bevege seg, må du derfor ta med de samme klærne som du bruker på de kaldeste vinterdagene, pluss gjerne litt til (husk at det ofte er betydelig lettere å holde varmen når du kan løpe rundt på isen).
Trolig en av Norges ivrigste lakemeitere, Karl Johan Sæth, med en fin meita lake på ca 1,5 kg.
Husk håv! I og med at fisken kan bli ganske stor er håv viktig. Tyngden sett i sammenheng med mørke, kulde, sleip fisk og gjerne glatte bredder, gjør håven til en absolutt nødvendig del av utstyret hvis storfangsten skal reddes! Håven må være relativt stor, og alltid lett tilgjengelig. Jeg har selv surt måttet erfare hvordan det er å ikke ha håv tilgjengelig. Det var en mørk høstkveld for noen år tilbake hvor vi fisket ved Bingsfoss i Sørum. Etter et par timers resultatløs venting, kunne jeg endelig registrere napp. Jeg gjorde et kraftig mothugg, men bare for i neste øyeblikk å sitte bom fast. I og med at jeg ikke kunne registrere noen form for liv i andre enden, antok jeg at det var bunnapp. Etter en stund med kraftig press løsnet det imidlertid fra bunnen, og noe tungt hang fast i den andre enden. Jeg kunne imidlertid fremdeles ikke registrere liv, så jeg antok jeg bare hadde løsnet en stokk, i og med at området er kjent for mye synketømmer. Med denne vrangforestillingen insisterte jeg derfor overfor kameratene at jeg ikke trengte hjelp med håving. Når «stokken» begynte å nærme seg land begynte den imidlertid å leve. Selvfølgelig var det en «kjempefisk» (som bare vokser for hvert år!), som akkurat i det tidspunkt den ville vært klar for håving vrei seg av kroken. Det er vel overflødig å nevne at de såkalte «kammeratene» fremdeles gjerne minner meg på den delen av historien som gikk i min disfavør!
Nappindikatorer
En følsom nappindikator tjener først og fremst formålet med korrekt kroking, dvs unngå at fisken sluker agnet. Laken er meget glupsk, og den bruker normalt ikke lang tid på å sluke selv ganske store agn. Fisken har også den uvanen at sluking ofte utføres straks agnet er plukket opp. For å unngå analopperasjoner, kan det derfor være nyttig med en «følsom» nappindikator. Alt er selvsagt relativt når vi snakker om følsomme indikatorer for lakefiske. Strøm og dybde gjør at indikatorer som brukes til suter og brasme bare er aktuelle hvis de kan tynges betydelig. Aktuelle indikatorer er derfor «svinger», «monkey» eller «bobbin» så lenge følsomheten kan justeres, og er det mulig, kan de gjerne kombineres med elektroniske nappvarslere. Hvis ikke er det viktig å huske lysstavene.
Som tidligere nevnt er følsomme indikatorer ikke en nødvendighet for å få fisk. Tradisjonelle metoder med stanga parkert i en sjølspikka pinne gir selvsagt fisk. En stor fordel med følsomme indikatorer er imidlertid at napp fra små fisk kan registreres. Et typisk resultat fra en tur uten følsomme indikatorer er at du sitter hele kvelden og kvier deg for å sveive inn pga kulde, frost og generelt ubehag. I og med at du ikke har registrert napp, venter du derfor helt til det er på tide å pakke sammen før du gidder å sveive opp. Da følger det selvsagt med en liten pinne som ikke bare har rukket å svelge agnet, men også er ferdig med å fordøye det. Det er vel unødvendig å si at denne kvelden blir temmelig bortkastet?
Agn og krok
Laken er en altetende rovfisk, og i liten grad kresen på hva som blir servert. Hel eller biter av fisk er ypperlige agn. Hel fisk kan ha den fordelen at noe av småfisken lukes ut, men kan til gjengjeld gjøre det vanskelig å kroke fisken. Fiskebiter eller fileter er ofte å foretrekke. I tillegg til å gi sikker kroking (dessverre ofte for sikker!), avgir kuttet fisk mye lukt som klart er med på å lokke lake. Ofte er det greit å begynne med fiskebiter. Viser det seg at all fisken sluker, eller resultatet bare er småfisk, kan en hel fisk eller større biter vare aktuelt.
Når det gjelder valg av agntype, er det vanskelig å trekke frem klare favoritter. Mens makrell, og sild har fordelen med kraftig lukt, scorer ferskvannsfisk som abbor, mort, hork med mer på å være en naturlig del av lakens daglige kosthold. Jeg har derimot tro på at ferske agn er noe bedre enn frosne. Når alt kommer til alt er valg av agn sjelden avgjørende for å sikre fangsten. Bruk derfor det agnet som er mest tilgjengelig den aktuelle dagen!
Et knippe duggmark kan også være et meget effektivt agn, men er dessverre litt for attraktivt også for småfisk. Krokstørrelse må som ellers først og fremst tilpasses agnet. Fisken er som sagt lite sky, og det er generelt ingen grunn til å bruke små kroker. Enkeltkrok er imidlertid å anbefale, da treblekrok normalt vil gjøre større skade på fisken. Ved fiske med stort agn, kan det være aktuelt å bruke to kroker.
Behandling av fisken
I og med at laken er rask til å svelge, kan det være vanskelig å returnere den uskadd. Ved fiske på dybde fra over 8 meter, er det dessuten risiko for at fisken ikke tåler trykkforskjellen når den pumpes opp til overflaten. Tenk derfor på hva du vil med fisken før du velger plass, krok og agn. Det hører ingen sted hjemme å returnere fisk som ikke kan overleve, enten det måtte være på grunne av skader i svelg eller på grunn av trykksyke! Er du en av fanatikerne som ikke skal drepe fisk, koste hva det koste vil, må du derfor velge alternative metoder som ikke skader fisken. For oss vanlig dødelige er det imidlertid ingen grunn til å ha dårlig samvittighet om deler av fangsten havner på kjøkkenbordet. Lakebestanden er generelt for lite beskattet, så litt uttynning vil bare være sunt. For lokale bestander av storfisk kan beskatning selvfølgelig være av negativ betydning. Hvis mulig vil jeg derfor oppfordre til å returnere de store eksemplarene.
Avslutningsvis vil jeg bare oppfordre alle mer eller mindre fiskefrelste NMUere til å ta seg en tur ut i høst eller vintermørket. Selv om laken ikke gir de største utfordringer når det gjelder motstand, er spenningen med å ha stor fisk på kroken utfordring stor nok. Lakemeite er også med på å gi en meningsfull forlengelse av sesongen, som forutsatt en mild vinter, enkelte steder kan vare hele vinteren.