av Ole-Håkon Heier
Tilgjengelighet på agn og utstyr
Det er god tilgjengelighet på fiskeutstyr i Norge. Det finnes riktignok mye dårlig utstyr å få kjøpt, og meitefiskere har et meget begrenset utvalg i den gjennomsnittlige sportfiskeforretning, men det finnes alltid utstyr å få i et hvert lite tettsted. I Canada fikk jeg en opplevelse av at det var tilsvarende som i Norge, gå til en sportsbutikk og du finner både utstyr og fiskekort.
I Australia var det noe vanskeligere. Der selger sportsbutikker kun sportsutstyr (selv om mange i Norge nok mener at fiske er sport). Finner man imidlertid frem til en butikk som selger fiskeutstyr, er min erfaring at utvalget er omfattende, men med unntak av det man har lært seg fra hjemlandet. For eksempel inneholdt Mullet Gut Marine i Toowomba i Queensland det meste vi kunne ønske oss. Fiskeutstyret var allikevel ikke helt hva jeg hadde forestilt meg. Det var en stor dominans av havfiskeutstyr, og svært lite meiteutstyr. Jeg hadde tenkt å satse på ferskvann, og drømte om å fange en karpe. I ettertid må jeg innrømme at jeg nok var litt sneversynt og lite åpen for nye impulser. I stedet for å spørre etter hva man brukte for å få tak i hva i landet jeg var i, gikk jeg heller målrettet rundt og så etter velkjent utstyr fra Norge. Etter turen til Australia og noen andre turer ser jeg nå heller på det på førstnevnte måte. Moralen er: Skal du kjøpe fiskeutstyr i utlandet, må du være forberedt på at folk der driver det annerledes enn oss. Og det er som regel fordi disse metodene fungerer bedre der!
Dette var også en viktig regel å lære i forbindelse med agn. Etter å ha forsøkt å både grave mark (dårlige odds i verdens tørreste kontinent), og å kjøpe mark (og til slutt lykkes) i Australia, viste det seg at ferskvannsreker var et bedre agn. Og reker var lett å skaffe i elvene med en ruse.
Australsk ferskvannsreke…det hadde nok ikke vært så dumt i Norge heller.
Det er allikevel brukbar tilgjengelighet på mark på bensinstasjoner og sportsbutikker i Australia og Canada, selv om det varierer stort fra sted til sted. I BC slet jeg skikkelig (og der var faktisk mark et svært godt agn). Det var umulig å få tak i levende agn der jeg skulle fiske, mens det på hele turen tidligere sto ”Live worms” på et skilt ved enhver bensinstasjon. Til slutt fikk jeg låne en spade på en jernvarebutikk, og fikk hjelp av en liten indianergutt til å lete etter mark i bakgården. Skaff agn jo før jo heller!
Merking og tilrettelegging av fiskeplasser og – områder
Tilrettelegging av fiskeplasser omfatter en rekke tiltak i sin videste forstand. Noen tiltak vil vel de fleste nikke anerkjennende til, slik som tilrettelegging for handikappede med tillagede fiskeplasser med god adkomst. Andre igjen er det mer uenighet om, slik som økt kommersialisering av fisket og veibygging.
I Canada så jeg noe jeg ikke har sett i Norge (eller andre land) tidligere. Ved Lundbreck Falls, i Crowsnest river, sørvest i Alberta, fantes et skilt ved elva som sa at dette var viktige gyteområder for brunørreten og regnbueørreten som fantes der. Dette kan kanskje være noe å tenke på her hjemme også. Det er mulig det finnes, men jeg har i så fall ikke sett det.
I Vancouver, en by på 4 millioner innbyggere sør på vestkysten av Canada, var det et annet eksempel på merking av fiskeområder. Det var flere bekker som kom ut fra boligstrøkene innenfor, og iallfall en av disse fungerte som gytebekk for laks. ”Salmon at work”, sto det på en gul plakat på en bru over bekken. Og da jeg så ned i bekken, var det mange små laksunger som sto i strømmen. Det var et bevis på at laks og boligområder ikke behøver å være utelukkende i forhold til hverandre, og bruk av humor (!) i merking av fiskeområder.
Caution: Salmon at work!
Ved Paroo River i Australia benyttet man en skilting som har blitt mer og mer vanlig i Norge. Et skilt ved veien fortalte om fiskeartene i elva og oppga kort fiskeregler med maksimalstørrelser. I staten South Australia hadde de startet opp et prosjekt som gikk ut på oppsetting av omfattende informasjonsskilt ved samtlige fiskeplasser innen et begrenset område langs havet (omtrent som Østfold fylke). Her synes jeg vi er like flinke i Norge som i de andre to landene. Variasjonen er imidlertid stor, og det er mange grunneiere og fiskeforvaltere som burde vurdere om merkingen av ”deres” fiskeområder er god nok.
Fangstbegrensninger i Paroo River
Kultiveringstiltak
Kultiveringstiltak omfatter utsetting av fisk, og fjerning av uønsket fisk. I sin videste definisjon kan vel også uttrykket omfatte tilrettelegging for fiske, men dette er omtalt separat over.
I Canada er det svært vanlig med utsetting av fisk. Leser man i informasjonsbrosjyrene man får utdelt ved kjøp av fiskelisens finner man at de fleste vannene kultiveres. Jeg har inntrykk av at kanadierne setter ut settefisk i enda større skala enn vi gjør i Norge.
I Australia er det sannsynligvis enda mer utbredt med fiskeutsettinger enn i Canada (og Norge), og dette ser ut til å ha gått på bekostning av de endemiske (opprinnelige) fiskeartene. Flere av disse er på utrydningens rand. Fra et sportsfiskesynspunkt kan dette synes mindre viktig, da de fleste av disse artene er svært små og unnselige, men fra et naturvernsynspunkt er dette resultatet heller tvilsomt. Det fantes mange titalls arter i ferskvann i Australia før arter som karpe, tilapia, moskitofisk, abbor og ørret ble innført. I løpet av de siste tiårene har imidlertid Australierne fått mer naturvernholdning til fiskeforvaltning, og de har nå en langt mer restriktiv holdning til fiskeutsettinger i nye lokaliteter.
En del av årsaken til at utsettinger var (og ennå er) såpass vanlige i Australia er nok det faktum at det er verdens tørreste kontinent. En stor del av vannene i landet er kunstige, og disse er demt opp for å ha vann til landbruk og drikke i tørkeperioder. Så har man satt ut fisk i disse vannene. Imidlertid er også mange av landets naturlige elvesystemer oppdemt. Dette gjelder spesielt i den sørøstlige delen av landet, som har både fjell og er relativt sett fuktig. Som i Norge medfører dette at fiskebestandene trenger ”hjelp”.
Jeg mener at vi i utgangspunktet har en sunn holdning til fiskeutsettinger i Norge. Hvis man skal sette ut en ny art i et vann, må man søke Fylkesmannen, og der har man lagt seg på en streng linje. Problemet er imidlertid at kompetansen hos Fylkesmannen stort sett synes å begrense seg til laksefisk. Dermed avslås så godt som alltid søknader om å sette ut andre fiskearter, uten noen annen begrunnelse enn paragrafer. Det er derimot langt lettere å få tillatelse til fjerning av fisk som ikke er laksefisk. Dette medfører igjen at folk dropper å søke og setter ut fisk uansett. Det etterlyses en større kunnskap hos Fylkesmennene om samtlige arter i Norge, og en videre toleranse for utsettinga av andre viktige sportsfiskearter enn de med fettfinne.
Det er mange årsaker til utsettinger i Norge, fra kraftselskaper som er pålagt å sette ut fisk for å kompensere for utførte inngrep, til lokale JFF som setter ut ørret i skogsvann der den ikke har gytemuligheter. Dette er en artikkel i seg selv, og jeg går ikke inn på dette ytterligere her.
Det viktige spørsmålet er imidlertid hva man har igjen for utsettingene, og hva hensikten med utsettingene er. Der kraftverkseiere er pålagt utsetting, er dette for å kompensere for tapt fiskeproduksjon p.g.a. anlegget. Hvis derimot hensikten er å fiske opp fisken til mat så snart som mulig igjen, kunne man ikke gjøre som i neste avsnitt, og kun sette ut stor fisk?
Put and take
”Put and take” er en betegnelse på fiske der man setter ut større fisk i en vannforekomst, for at denne skal fiskes opp snart igjen. Det kan diskuteres i hvilken grad dette er forenlig med begrepet sportsfiske. Fra et etisk synspunkt kan dette kultiveringstiltaket sies å være i grenseland. Samtidig har vel en utsatt fisk man fisker opp fra en vannforekomst for mat, hatt det langt bedre enn en oppdrettsfisk? ”Put and take” kan også forsvares hvis hensikten er å redusere fiskepresset på hardt beskattede fiskepopulasjoner innen et område. Ved at mange fiskere fisker i slike vann fremfor de med naturlige, men sårbare bestander, spares sistnevnte.
I Norge finnes vel først og fremt ”put and take”-vann i tilknytning til større byer, eller bønder etc. har laget slike dammer for å kunne tjene noen kroner på det. Det er imidlertid ikke særlig vanlig. Jeg var ikke borti noen slike fiskedammer i verken Australia eller Canada. Det er derfor nærliggende å tro at dette heller ikke er videre utbredt der.
Et dansk P&T-vann.
Grensen mellom ”vanlige” utsettinger av fisk, og ”put and take” kan imidlertid være uklar. Jo større fisken er ved utsetting, jo nærmere kommer man et ”put and take”-fiske. Samtidig er det i mange tilfeller gode grunner for å sette ut større fisk. Det kan være for å bedre konkurranseevnen i forhold til en annen fiskeart som er tallrik og småvokst, og/eller at den fisken som settes ut skal være stor nok til å begynne å spise av småfisken med en gang.
Kanskje ikke det viktige er om fisket kan klassifiseres som ”put and take” eller ei, men hvilken fisk det er mest hensiktsmessig å sette ut i fht. målet med utsettingen. Det finnes vel neppe noen vann i Norge der det jevnlig settes ut fisk, og denne etterpå ikke blir fisket på? Dermed kan jo alle utsettinger i større eller mindre grad sies å være ”put and take”-fiske. Her trår man vel litt i et minefelt når det gjelder storfisk også. Å fore opp en ørret i en gårdsdam for så å fiske den opp når den veier 10 kilo, vil vel neppe ha den samme glansen i andre fiskeres øyne, som en utsatt fisk som vokser opp til å bli 10 kilo i Mjøsa. Hvor går grensen mellom disse?
Jeg foreslår at man ser bort fra dette her, og først og fremst fokuserer på følgende: skal jeg sette ut fisk, vil det lønne seg, hva vil jeg oppnå, og hvilken størrelse skal fisken ha for best å oppnå dette målet?
Bag limit
Bag limit kan oversettes til antallsbegrensninger: maksimalt tillatt antall fisk av en art som kan fanges innenfor et gitt tidsrom. Ofte er dette tidsrommet ett døgn.
Bag limit benyttes i stor grad i både Australia og Canada. I de kanadiske statene BC og Alberta var bruken av Bag limit nesten konsekvent. Bag limit ble der som regel brukt i kombinasjon med størrelsesbegrensninger, som i tillegg var ganske omfattende. I Australia var også Bag limit i utbredt bruk, men kombinasjonen med størrelsesbegrensninger var generelt noe mindre omfattende.
Dagens Bag Limit er nådd – Lees lake, Alberta, Canada.
I Norge har også Bag limit blitt tatt mer i bruk de senere årene. Jeg er ingen laksefisker (ennå), men kjenner til at det i flere lakseelver benyttes Bag limit. Tilsvarende gjelder vel også noen steder for både sjøørret og sjørøye. Men der stopper det stort sett også. Unntaket er noen spredte eksempler rundt om i Norge, slik som i Trysilelva i Trysil, der det er fangstbegrensninger knyttet til harr på en elvestrekning.
Bag limit har størst nytte der hvor fiskepresset er høyt i forhold til fiskebestanden. For mange vann og arter i Norge vil derfor Bag limit alene, uten størrelsesbegrensninger, være uaktuelt, samtidig som behovet absolutt er til stede i forbindelse med enkelte arter og steder. Mange, om ikke de fleste, fiskevann har imidlertid et begrenset antall store fisk av hver art. Dette gjør Bag limit på store fisker til et aktuelt spørsmål for mange vann og arter. Eksempler på arter hvor man burde vurdere dette er gjedde, gjørs og abbor; gode matfisk som det fiskes en del etter, men hvor de store eksemplarene er sårbare. Da Bag limit gjerne kan benyttes i kombinasjon med størrelsesbegrensninger, redskapsbegrensinger, tidsbegrensninger og ”Catch and release”, vil dette omtales mer under disse avsnittene under.
Størrelsesbegrensninger
I Norge forbinder vi størrelsesbegrensninger med minstemål. Det er som kjent svært vanlig med minstemål på laksefisk i Norge. For ørret er ofte minstemålet satt til 25 cm, men det finnes en rekke unntak. I Mjøsa er for eksempel minstemålet 50 cm. Etter som jeg kjenner til, er minstemål imidlertid kun knyttet til laksefisk. Jeg har heller ikke vært borti bruken av maksimalmål i Norge, men tar forbehold om at det finnes.
I både Canada og Australia benytter man seg ofte av en nyansert form for størrelsesbegrensninger. Som et eksempel kan jeg nevne begrensningene som var satt for Crowsnest river i Alberta. Vassdraget var delt i 5 soner, med forskjellige begrensninger tilpasset bestanden i hver sone. Det var satt regler for bag limit og størrelsesbegrensninger for brunørret, cutthroat ørret, regnbueørret og fjellsik. Antall tillatte fisk tatt med hjem per dag varierte fra 0 til 5 avhengig av art og tid på året. Samtidig var det satt grenser for hvilke størrelser det kunne være på fisken man tok med seg hjem. Lenger ned i dette avsnittet har jeg laget et eksempel på hvordan dette ville være i et praktisk eksempel. Tilsvarende ble benyttet i Australia, om enn på en litt enklere form.
Lundbreck Falls, Crowsnest river
Så hvorfor benyttes størrelsesbegrensninger? Svaret på dette kan ikke oppsummeres i en setning, men det avhenger av fiskeart og fiskepress. I en normal bestand av fisk finnes det flest småfisk, og stadig færre individer av hver størrelsesklasse ettersom de blir større. For å sikre rekruttering må det finnes en viss mengde kjønnsmodne fisk. Hvilken størrelse fisken har når den kjønnsmodnes avhenger av den aktuelle bestanden, og denne bestandens tilstand avhenger igjen av næringstilgang, habitat (kvalitet på levested), og beskatningspress (fiske og predatorer). Det er fra et sportsfiskersynspunkt gjerne ønskelig med så stor fisk som mulig, og dette medfører igjen gjerne at fisken er større før den kjønnsmodnes.
Minstemål settes gjerne for å sikre at det er en tilstrekkelig stor mengde av fisken som blir kjønnsmoden før den fiskes opp. Problemet er imidlertid at med kun minstemål som størrelsesbegrensning, utsettes kun fisk over en viss størrelse for beskatning. Dvs. at ved høyt fiskepress er presset på den store fisken stort, mens den mindre får være helt i fred. Dette kan igjen medføre at mengden store fisk blir lavere, mens småfisken florerer. Dette kan også medføre at gjennomsnittsstørrelsen på fisken går ned. Dette fiskepresset medfører gjerne også at fisken kjønnsmodnes tidligere, og fiskens gjennomsnittsstørrelse synker ytterligere. Ved å heve minstemålet ønsker man å rette på dette, men for sportsfiskere medfører det gjerne at langt færre fisk kan tas, siden det uansett er flest småfisk i en bestand.
Ved å nyansere størrelsesbegrensningene, vil dette kunne endres, både til fordel for fiskebestanden og for sportsfiskerne. Ved en slik nyansering bør man benytte antallsbegrensninger i tillegg. Følgende kan virke som eksempel på bruk av dette på ørretbestanden i en elv:
* Maksimalt 5 ørret per dag, deriblant 2 under 25 cm, 2 mellom 35 og 45 cm, og en over 45 cm.
Med et slikt oppsett av regler vil man kunne ha som hensikt å oppnå følgende:
* Flertallet av fiskerne får en fangst de kan ta med hjem (under 25 cm). Det er uansett mest småfisk, og det er gjerne konkurranse om standplasser som er styrende for antallet av disse (iallfall for ørret). Ved å ta ut en begrenset mengde av småfisken, får dette liten betydning for bestanden i sin helhet. Redusert konkurranse vil også i teorien medføre raskere vekst.
* Fiskepresset på de større fiskene begrenses.
Resultatet skal da bli en mer balansert fiskebestand, med individer av alle størrelser. Fisken vokser raskere, får bedre kondisjon, og har en større sjanse til å nå stor størrelse. Sportsfiskerne har en etørre sjanse for å få storfisk, samtidig som at de fleste kan ta med seg en fisk hjem.
Redskapsbegrensninger
Det finnes en rekke forskjellige redskapsbegrensninger. Det kan være forbud mot bruk av garn, begrensninger på typer og antall garn, forbud mot ruser eller andre fangtinnretninger. Begrensningene kan gå mer direkte på sportsfiskeutstyr, slik som antall stenger, eller den kan gå på agnet. Her legges vekten naturlig nok på sportsfiskeutstyr.
I Norge er redskapsbegrensninger først og fremst knyttet til fiske etter laks, og iallfall laksefisk. Bestemte typer agn (som for eksempel reke og mark etter laks) kan være forbudt å bruke, og bestemte deler av vassdrag kan være avsatt for bestemte fiskemetoder (for eksempel fluefiskesoner).
I det følgende nevnes noen redskapsbegrensninger jeg møtte på i Australia og Canada:
* I British Columbia var det kun lov å benytte enkeltkrok på alle typer fiskeutstyr i vassdrag som rant ut i Stillehavet. Dette inkluderte sluker. Med en gang var jeg lite begeistret for dette, da alle slukene jeg hadde tatt med hadde treblekrok. Det løste seg imidlertid greit etter et besøk i en sportsfiskeforretning.
* For en del vassdrag var det kun lov å benytte kroker uten mothake.
* I Crowsnest River, som ble nevnt i avsnittet over, var det kun lov å fiske med flue eller sluk i elva.
* For Queensland var det videre lov å fiske med maksimalt to stenger, og disse måtte være maksimalt ti meter unna deg (!).
> * I Alberta var det ikke lov å fiske med en stang som var mer enn 30 meter unna deg. Dette var imidlertid ikke noe problem da det heller ikke var lov til å fiske med mer enn en stang ad gangen.
Jeg er generelt ikke så begeistret for redskapsbegrensninger som skissert over. Gitt et valg, vil jeg heller ha begrensninger på antall eller størrelsen på fisken man tar med seg hjem. Resultatet er det samme. Unntaket er selvfølgelig bruken av garn, ruser, lyster eller lignende, men dette er da heller ikke å anse som sportsfiske. Jeg vil også sette et spørsmålstegn ved å påby mothakeløse kroker. Teorien er at dette skader fisken langt mindre, både gjennom såret som lages av selve kroken, og skadene som kan påføres ved at det er vanskeligere å ta ut en krok med mothaker. Dette kan være et fornuftig tiltak, så fremt det kan påvises at dødeligheten for utsatt fisk reduseres som følge av at krokene mangler mothaker.
Tidsbegrensninger
Med begrepet tidsbegrensninger menes at det er visse gitte tider der en, flere eller samtlige fiskearter, eller bestemte størrelsesklasser av enkelte fiskearter er fredet. Tidsintervallet kan variere fra tider på døgnet til deler av året. I Norge er det vanligste gytetidsfredninger, og disse gjelder nesten kun laksefisk..
Det syntes å være liten bruk av tidsfredning i Australia. I Canada var imidlertid tidsfredning i utstrakt bruk, men som i Norge gjaldt det primært laksefisk. For de ikke anadrome artene var det først og fremst gytetidsfredning som gjaldt.
Den viktigste begrunnelsen for å ikke fiske ørret under gytingen er vel at fisken gjerne samles på mindre områder, og iallfall i teorien, er mer tilgjengelig. I tillegg hevdes det kvaliteten på kjøttet reduseres og fisken blir mer slimete. Dette kan jeg jo verken bekrefte eller avkrefte, da fredningen har hindret meg fra å fiske. Det stemmer imidlertid for laksen, som jo kan se ganske så medtatt ut utover høsten. I tillegg kan man tenke seg at fisken kan forstyrres under gytingen.
Jeg ser ingen grunn til å gjøre større endringer på praksisen med fredningstider i Norge. For noen elver blir imidlertid alt fiske forbudt på høsten når ørreten gyter, selv om det finnes andre arter der som kan være meget aktuelle å fiske etter på denne tiden (for eksempel harr). Dette er etter min mening feil praksis, og jeg håper de elvene som dette ennå gjelder kan følge eksemplet Renaelva. Der var det forbudt med fiske etter all fisk under ørretens gyting inntil for et par år siden. Renaelva er imidlertid kjent for å inneholde mye storharr, og kanskje den beste tiden for å fiske etter harr er på høsten. For et par år siden ble imidlertid elva åpnet for harrfiske også på høsten.
Catch & Release
Catch & Release kan direkte oversettes til ”Fang og slipp”. Begrepet benyttes helst i forbindelse med fangst og utslipp av større fisk, men også utsetting av fisk under minstemålet kan sies å omfattes av begrepet. Imidlertid er da ikke disse fiskene målet for fisket.
Catch & Release (C&R) er svært utbredt i både Canada og Australia, gjerne i kombinasjon med størrelses- og antallsbegrensninger. Slik disse begrensningene brukes i disse landene (se over), er faktisk C&R en forutsetning for at det skal fungere. I Norge begrenser C&R seg stort sett til fisk under minstemålet og meitefiskere.
Gjenutsetting av brasme i Glomma (Foto: Ulf Erik Forsbakk).
I Norge har man generelt vært av den oppfatning at man først og fremst fisker for naturopplevelsen og for å høste. Det skal imidlertid bemerkes at dette synes å være i endring. Folk som er kritiske til eller mot sportsfiske viser imidlertid gjerne til C&R som rent dyreplageri. En slik diskusjon synes jeg lett kan bli litt svart/hvitt, og preget av manglende kunnskap.
C&R brukt i sammenheng med størrelsesbegrensninger og bag limit medfører at man tar ut de individene av en stamme som passer best til mat. Vi benytter oss jo allerede av dette ved minstemål, så hva kan da være feil med å være enda mer selektiv i uttaket? Tilsvarende gjelder jo for eksempel også for elgjakt. Man sparer enkeltindivider fordi de er viktigere enn andre for bestanden. Jeg mener at C&R har sin naturlige plass som del av en fornuftig fiskeforvaltning.
Hvis man fisker målrettet etter store fisk og ikke er interessert i å spise fisken uansett, faller imidlertid argumentet over. Det hører imidlertid ikke til denne artikkelens tema å diskutere dette.
Har vi noe å lære av fiskeforvaltningen i Canada og Australia?
Så har vi nå noe å lære av fiskeforvaltningen i Australia og Canada? Svaret på dette mener jeg er ja. Men med flere forbehold. Det er i Norge en veldig stor forskjell på forvaltningen av forskjellige fiskearter. Laks er i en særklasse, og så godt som alt fiske er regulert av lover og regler. Øvrig laksefisk havner i en slags mellomstilling, men de resterende fiskeartene har man stort sett ikke noen bevisst bestandsregulering for. Videre må bruken tilpasses de enkelte vassdrag, og mange steder er det sannsynligvis tilfredsstillende slik det er i dag.
Jeg mener imidlertid følgende er verdt å tenke på for Norge sin del, etter å ha reist og fisket i Australia og Canada:
* Den offentlige fiskeforvaltningen i Norge bør styrkes, og tillegges oppgaver av en videre form enn i dag (jfr. informasjon til fiskere og andre, forvalte flere arter, nyansere fiskeregler, nedbørsfeltforvaltning).
* Det er generelt for lite kunnskap om andre arter enn laks, røye og ørret i Fylkesmannens miljøvernavdelinger i Norge. Spesielt på Østlandet etterlyses bredere kompetanse.
* Informasjon om fiske og reglement bør samles og utgis på en samlet form av større enheter (store grunneierlag, flere kommunen sammen, fylkeskommunen, staten eller lignende).
* Tilsvarende bør mange eiere av fiskeretter i Norge gå sammen i større enheter, og selge fiskekort på steder hvor informasjonen over også finnes. Det er ennå alt for mange grunneiere som ruger på enkeltvann. Samtidig skal det være lov å tjene penger på salg av fiske.
* Behovet for merking av og særskilte regler for viktige gyteområder bør vurderes.
* Det bør settes opp flere opplysningsskilt om fisk og fiske, ikke minst ved de artsrike vassdragene på Østlandet.
* Det finnes flere arter enn laks, sjøørret og ørret som det kan være muligheter for grunneiere å tjene penger på. Jfr. gjedde, storabbor, lake, gjørs etc.
* Fangstbegrensninger i forbindelse med ørretfiske bør nyanseres (stikkord: bag limit, mer nyanserte størrelsesbegrensninger).
* Alle sportsfiskere vil ha stor fisk. Hva med å forvalte abbor, røye, harr, sik, gjedde, brasme etc. etter mønster av muskellunge, whitefish og grayling i Canada, og Yellowbelly og Murray Cod i Australia? Sett fangstbegrensninger for disse artene også.
* Alle store fisker av alle arter bør slippes ut. De er den avlsfisken det er verdt å bygge stammen videre på, og de kan gi en ny sportsfisker en like stor eller større opplevelse enn det du selv hadde. I tillegg er dessverre de fleste store eksemplarer av spiselig fisk i Norge de som inneholder mest miljøgifter.
* Fang og slipp må kunne benyttes i enda større grad enn det vi gjør i dag, uten at dette bør gå ut over høstingsargumentet vårt.
Skitt fiske!