Jeg reiste i to måneder i Australia fra desember 1999 til februar 2000, og 5 uker i Canada september og oktober 2000. Begge gangene med fiskestenger i bilen, uten at turene først og fremst fokuserte på fiske.
av Ole-Håkon Heier
Med bakgrunn fra Norges Landbrukshøgskole og studier i fiskeforvaltning, slukte jeg allikevel alt som dreide seg om fiske på veien. Det var utrolig lærerikt å se hvordan man drev sportsfiske og fiskeforvaltning i andre land. Ikke minst var det spennende å se mange prinsipper som er lite eller ikke utbredt i Norge. Det ble mye sammenligninger med hjemlandet på turene, og mange tanker om hvordan vi gjør ting her.
I denne artikkelen sammenligner jeg fiskeforvaltningen i Canada og Australia med den praksisen vi har i Norge. Sammenligningen er gjort på en faglig basis, men som ivrig sportsfisker legger jeg ikke skjul på at egne meninger er tillagt stor vekt. Jeg fisker for øvrig etter de fleste arter, både med sluk, flue og meitefiske, og setter allsidighet høyest.
Jeg bemerker til slutt at jeg kun tar for meg ferskvannsfiske, da det ville spenne for vidt å også inkludere saltvannsfiske. Det er imidlertid på sin plass å nevne at mange av reglene som gjelder ferskvannsfiske også gjelder saltvannsfiske. Spesielt gjelder dette størrelses- og antallsbegrensninger på saltvannsfisk i Australia.
Canadas villmark og Australias kengurufylte ørkener – eller?
Man tenker ofte på Canada som et fjelland mye likt Norge, bortsett fra at det meste er større. Det være seg laksen, elgen eller ødemarkene. Dette er til en viss grad riktig, men Canada inneholder store variasjoner, både i natur, befolkning og fiske. Den nordlige halvdelen av landet inneholder store villmarksområder, mens den sørlige havdelen av landet har det varmeste klimaet og mesteparten av befolkningen. De fransktalende provinsene ligger i øst og de engelsktalende i vest. Mitt besøk begrenset seg til de vestligste provinsene British Columbia og Alberta.
Den vestligste provinsen, British Columbia (BC), er først og fremst preget av høye fjell og skogsområder, og klare elver og vann – den ”klassiske oppfatningen av Canada”. Samtidig er BC kanskje den provinsen med størst variasjon i naturtyper. I nord grenser provinsen mot Yukon og i nordvest mot Alaska (USA), med sine fjell, isbreer og endeløse ødemarker. På vestkysten finnes fuktige regnskogslignende barskoger på Vancouver Island, og sør i BC finnes faktisk halvørken, med både klapperslanger og kolibrier.
Den «klassiske» oppfatningen av Canada.
Mot øst finner vi så Alberta, som hovedsaklig består av flate landbruksområder med sakteflytende elver. Unntakene er grensetraktene mot BC med fjellkjeden Rocky Mountains, og den nordlige delen av Alberta som grenser mot nordvestterritoriet, der de store ødemarksområdene med skog og myr begynner. Her ligger de kjente store Slavesjøene. De store områdene i midten og på østkysten av landet er flate lavlandsområder med et ekstensivt jordbruk, og inneholder sakteflytende elver og vann av forskjellig størrelse.
Den ikke fullt så klassiske oppfatningen av Canada.
Australia er vel mest kjent for kenguruer, koalabjørner og rødfargede ørkener. Australia inneholder imidlertid en rekke naturtyper, fra regnskog i nord, til snødekt fjellandskap med fjorder på Tasmania; øya sør for fastlandet. Ørken er allikevel dominerende; Australia er verdens tørreste kontinent. Nå skulle man tro at dette ikke akkurat la forholdene til rette for ferskvannsfiske, men siden landet/kontinentet er såpass stort, er det allikevel store områder som har en rekke elver og vann. Unntakene er de sentrale delene av landet.
Langt til nærmeste vann her….
Da jeg var der, var jeg i kun i de sørøstlige statene Queensland, New South Wales, Victoria og South Australia. Vekten ligger dermed naturlig nok på disse statene i denne artikkelen. De andre statene i Australia er Northern Territory, Western Australia og Tasmania. Langs kysten av sørøst-Australia ligger The Great Dividing Range, med fjell opp mot drøye 2200 meter og en fjellnatur ikke ulik Norge. Der finnes rasktflytende klare elver, og også vann som er demmet opp for vannkraftsforemål. Landet innenfor drenerer stort sett til Australias største elvesystem; Murray-Darling. Dette vassdraget er stort sett ganske sakteflytende med slambunn og farget vann, mye likt Glomma i Østfold. Naturtypene blir frodigere jo nærmere kysten man kommer.
På kartet finnes en rekke store sjøer og elver også i ørkenområdene. Mange av disse kan imidlertid være tørre i måneder eller år, men når regnet plutselig kommer, fylles de opp. Jeg opplevde dette da vi var der, ørkenen ble så fuktig at det ble umulig å komme seg frem! Jeg hadde opprinnelig tenkt å fiske i en av elvene som rant i ytterkanten av ørkenen (og som aldri var helt tørr – det er jo en forutsetning for fiske i det hele tatt), men elva gikk flomstor, og møkkete vann rant flere titalls meter utenfor der vi antok at selve elva var. Flommen gjorde fiskingen så godt som umulig.
Ørkenflom
Det er altså flere likhetstrekk mellom Norge og disse to landene. Spesielt er det kanskje overraskende at det finnes områder i Australia som bringer assosiasjonene over mot Hardangervidda, og at det finnes halvørken i Canada. Disse områdene utgjør imidlertid små deler av landene. I mange tilfeller anser jeg fisket og fiskeforvaltningen som fullstendig sammenlignbar med Norge.
Fiskeartene i Canada
I Canada finnes en rekke arter laksefisk. Det er flere typer ørret, røye og laks, og i tillegg finnes amerikansk harr og sik. På østkysten finnes kun vår Atlantiske laks, mens det på vestkysten finnes seks laksearter. Ved et besøk i Adams River i BC under laksens gyting, observerte vi faktisk fire av seks mulige kanadiske arter stillehavslaks. I tillegg så vi brunørret, regnbueørret og kanadarøye.
Stllehavslaksen på vei for å gyte.
I de lavereliggende delene av den sørlige halvdelen av Canada finnes walleye (Stizostedion vitreum: amerikansk gjørs), gjedde, muskellunge (Esox masquinongy; amerikansk gjedde), lake og gulabbor (Perca flavescens; eller amerikansk abbor). I tillegg finnes en rekke arter av familien solfisk (Centrarchidae), som igjen omfatter flere arter av slekten bass (kan sies å ligne abbor, bortsett fra at de vokser seg større). Largemouth Bass (Stormunnet bass) (Micropterus salmoides) er kanskje den mest utbredte (og utsatte) og populære sportsfisken i Amerika. Minnows er en fellesbetegnelse for de fiskeartene som er mest utbredt og utgjør flest arter i hele Amerika – hele 300 forskjellige. Betegnelsen minnow er ganske misvisende for en europeer, siden den direkte oversettelsen betyr ørekyte. Amerikanere kaller imidlertid alle fisker av familien Cyprinidae (karpefisk!) for minnows. De utviser like stor variasjon som i Europa (og andre steder i verden), men kun et fåtall er målet for noe større sportsfiske.
Hvilket fiske som drives mest avhenger av hvilke arter som dominerer. Under mitt besøk i Canada stiftet jeg nærmere bekjentskap med to arter på fiskestang; Cutthroat ørret (Oncorhynchus clarki) og regnbueørret (Oncorhynchus mykiss). I tillegg så jeg på lakseoppgang, observerte flere røyearter og studerte noen mindre vassdrag der laksen gikk opp. Flere av artene omtalt over finnes ikke eller finnes kun i mindre områder i BC og Alberta.
Cutthroat ørret finnes ikke i Norge, men ser i form ut som den norske ørreten. Imidlertid har den flere prikker, prikkene er kun i svart, og en rød stripe under strupen gir den noe spesielle navnet. De finnes imidlertid mange varianter; det er identifisert opp mot 14 forskjellige typer (underarter, hybrider og variasjoner), deriblant også noen sjøgående. Rekorden er på 18,6 kilo, men det er stor variasjon fra stamme til stamme. Vanlig størrelse er opp til 2 kilo, og noen stammer blir ikke større enn et par hekto. Arten finnes både i Canada og USA, og er høyt verdsatt, både som sportsfisk og matfisk.
Cutthroat ørret.
Regnbueørreten er imidlertid mer kjent for de fleste fiskeinteresserte nordmenn, selv om heller ikke den naturlig finnes i Norge. Regnbueørret og cutthroat er ganske like, men skilles først og fremst ved den røde stripen under strupen til cutthroaten. Sistnevnte har også langt mer prikker på kroppen, i tillegg til at regnbueørreten har mer tydelig rosenskjær langs siden. Som for cutthroat er også størrelsen på regnbueørret svært variabel fra sted til sted. Steelhead er sjøgående regnbueørret, og en av de virkelig ettertraktede byttene for sportsfiskere i Canada. Rekorden på stang er på 18 kg. BC er stedet å reise hvis man skal fiske disse.
Regnbueørret.
Men det er ikke slik at fisken overalt i Canada nødvendigvis er så mye større enn i Norge. Det varierer som alt annet. I det følgende har jeg som et eksempel på dette oppgitt noen av sportsfiskerekordene i Alberta per 2000 (det finnes ikke laks der): Europeisk Gjedde: 17,25 kg, Abbor: 1,33 kg, Kanadarøye: 23,9 kg, Stør: 47,7 kg, Walleye: 6,7 kg, Amerikansk harr: 1,33 kg, Lake: 8,04 kg.
Fiskeartene i Australia
I Australia er det stor variasjon i arter fra nord til sør. Ganske naturlig, siden nordområdene har et tropisk klima med store sumpområder, og Tasmania lengst i sør, har fjell, skog og klare, rasktrennende elver. Det finnes cirka 20 arter i ferskvann som det er et ganske utstrakt fiske etter. I nord er mange av de mest populære ferskvannsartene ikke egentlig rene ferskvannsarter, da de trives best i brakkvann. Mest ettertraktet blant de australske sportsfiskene er nok Barramundi (Lates calcarifer), en fisk som kan vokse seg over hundre kilo stor. Vanligvis fanges den imidlertid ikke i størrelser over 20 kg. Barramundien kan ligne litt på en sølvblank abbor, men er av en helt egen slekt (Cromileptes). Dessverre finnes som regel også saltvannskrokodiller der det finnes Barramundi, så man gir seg ikke ut etter denne fisken på egenhånd – det anbefales i hvert fall ikke. En rekke andre arter finnes også i nord, men disse vil ikke bli videre omtalt her.
Noen av de mest populære ferskvannsartene i den sørøstlige delen av Australia var Australian Bass (Australsk bass: Macquaria novemaculeata), Golden Perch (Gyllen abbor: Macquaria ambigua) og Murray Cod (Maccullochella peeli). Samtlige arter hører til en egen, australsk familie: Perchichthyidae. Alle har ganske store ytre likhetstrekk med vår abbor, men blir gjennomgående større. Mest lik er nok Golden Perch (eller Yellowbelly, som den også kalles), som ser ut som en grågul abbor og som ofte fanges som fisk på en til fem kilo. Rekorden er på hele 23 kilo, men vanligvis blir den sjelden større enn åtte – ni kilo. Australian Bass finnes kun i brakkvannsområder. Sportsfiskerekorden er på 3,5 kilo. Murray Cod er den desidert største av de nevnte fiskeartene, med en rekord på hele 113 kilo! Vanlig størrelse er imidlertid bare mellom en og fem kilo. I motsetning til navnet ligner den mer på en abbor enn en torsk, med marmoreringer i forskjellige nyanser av grønt. Alle de nevnte populære sportsfiskene er rovfisk, og fanges både på naturlig agn og sluker.
Forfatteren med en liten Yellowbelly.
I Australias største vassdrag; Murray-Darling-systemet, finnes samtlige arter nevnt over, med unntak av Barramundi. I tillegg finnes store mengder karpe og malle (catfish), og flere australske arter. Vi fikk selv Eeltailed Catfish under meitefiske. Den ser ut som en blanding av ål og lake, og oppførte seg også slik på kroken. Den blir ikke mer enn 2,5 kg, men er en god matfisk, bare man gidder slitet med å flå den. Det jeg imidlertid ikke visste før dagen etter jeg hadde fått en slik, var at fisken hadde en spiss første finnestråle på ryggfinnen som var giftig. I ettertid må jeg si at var heldig, for jeg tok et godt tak rundt mallen da jeg tok ut kroken, uten tanke på at den kunne være så skummel. Jeg kjente ikke noe til noen giftpigg (og takk og pris for det…).
Ålehalet malle med giftpigg…
Er rekke arter finnes ikke naturlig i Australia, men er brakt dit av europeere og andre. Utsatte arter omfatter blant annet karpe, brunørret, regnbueørret, europeisk abbor (som her kalles Redfin, dvs. rødfinne: ikke så dumt navn, kanskje?), tilapia og moskitofisk. Moskitofisk ble innført for å desimere myggbestanden. Dessverre utkonkurrerer den også en del av de opprinnelige fiskeartene i landet, blant annet ved å ha en stygg uvane med å spise opp finnene (!) til større fisk. Med unntak av laksefiskene er det forbudt å slippe ut disse artene igjen hvis man får dem. Blir man tatt i å sette dem ut igjen, må man regne med en bot på 500 australske dollar (ca 2000 kroner?)! For karpe står dette i ganske stor kontrast til store deler av Europa, der Cyprinus carpio er en av de mest ettertraktede fiskene, og folk betaler tusenvis av kroner for å fiske i et karpevann. Karpen har imidlertid medført at en rekke av de ”innfødte” artene har gått kraftig tilbake i antall. Videre beskyldes karpen for å spise opp store deler av vegetasjonen i vassdragene, og dermed øke erosjonen og redusere vannkvaliteten. Det siste er mer usikkert. De australske karpene vokser seg ikke så store som i Europa, men det fanges ofte eksemplarer rundt 10 kilo. Abboren når omtrent de størrelsene vi er vant til her hjemme, og også her er tusenbrødrebestander vanlige.
Lene med fin karpe.
I fjellkjeden som går langs sørøstkysten av landet (The Great Dividing Range) finnes mye ørret, både regnbueørret og brunørret, og fluefisket i mange av disse elvene er velkjent. For noen år tilbake ble da også VM i fluefiske arrangert her. Ørreten kan vokse seg ganske stor, og det er ikke sjeldent at eksemplarer på flere kilo blir tatt.
Noen ganger kan man få seg noen overraskelser ved sportsfiske i Australia. I en fisketur til en elv i Queensland fikk min kone Lene turens eneste napp og fangst, men det var ingen fisk. Stor var overraskelsen hos begge da det viste seg at det var en skilpadde som hadde bitt på! Så hvordan får man så en skilpadde av kroken. Vel på land gjorde dyret det skilpadder ofte gjør, nemlig trakk hodet inn i skallet. Jeg tok tak i snøret og dro hodet ut igjen, men kunne snart se at kroken satt langt nede i halsen på stakkaren. Så hvordan slår man da i hjel en skilpadde? Det hadde jeg ærlig talt ikke så lyst til å gjøre, så enden på visa ble at jeg kappet snøret i stedet, og slapp den uheldige skilpadda ut i vannet igjen. Vi får håpe det gikk bra, ellers får jeg trøste meg med at det iallfall ikke var noen sjelden art vi hadde hatt med å gjøre. De fantes i hopetall i dammen lenger opp fikk vi vite, da vi fortalte om den for oss noe uvanlige fangsten.
Sentrale avgifter og organisering av forvaltning
Det finnes ingen nasjonal avgift for fiske i noen av landene. Som kjent avskaffet Norge sin fiskeravgift fra og med 2002. Imidlertid har både Australia og Canada en avgift som må betales for å fiske i de forskjellige statene. Det er nærliggende å sammenligne dette med en slags fylkesavgift i Norge. Imidlertid er flere av provinsene i Canada og statene Australia på størrelse med Norge, derfor er sammenligningen ikke helt dekkende.
Prisen på statsavgiften lå i begge land rundt eller litt under den tidligere fiskeavgiften i Norge. For eksempel måtte man skaffe seg et WIN-kort for å kunne jakte og fiske i Alberta. Kortet var gyldig 5 år ad gangen, og man fikk det ved å fylle ut et skjema og betale 20 dollar (ca. 100 kroner). I tillegg var det nødvendig med fiskekort. Dette kunne kjøpes for forskjellige varigheter. Det kostet for eksempel 8 dollar (ca 40 kroner) for 5 dager. Da var fisket fritt i hele staten. For staten New South Wales i Australia kostet årskort 25 dollar, eller ca. 130 kroner. Det er altså ganske lik pris på tilsvarende store områder i de forskjellige landene, med unntak av at den sentrale avgiften i Norge nå er fjernet.
Ut fra de opplysningene jeg som tilreisende fikk, virket det som om disse midlene gikk mer eller mindre direkte tilbake til sportsfiskerne gjennom forskjellige tiltak. I New South Wales i Australia gikk statsavgiften direkte til et sportsfiskefond, hvor avkastningen ble fordelt på forskjellige tiltak for å forbedre fiskemulighetene.
I både Australia og Canada finnes fiskeforvaltningsmyndigheter i hver stat. Disse kan vel best sammenlignes med Fylkesmannens Miljøvernavdeling i Norge. Videre organisering av fiskeforvaltningen varierer imidlertid en del fra stat til stat i begge land.
Det er i Norge såpass kort stund siden at fiskeravgiften ble avskaffet at det ennå er usikkert hvilke resultater dette vil gi. Det ble ofte stilt spørsmål ved hvor mye av midlene som kom inn gjennom fiskeravgiften som ble benyttet til tiltak som faktisk kom sportsfiskerne til gode. Samtidig avsettes forsvinnende lite penger årlig på statsnivå til sportsfisketiltak. Stort sett er det laksen og kalking som får penger, og også her avsettes alt for lite. Det er hos fylkene, og først og fremst hos kommunene at innsatsen gjøres. Norge har også mange driftige Jeger- og fiskerforeninger rundt om i landet som får til mye for lite penger, og det skal vi være glade for.
Hadde det vært fornuftig med en fylkesvis avgift i Norge, tilsvarende avgiftene man betaler per stat i de andre landene? Fiskeforvaltningen i Norge utføres først og fremst på fylkes- og kommunenivå. Fylkesmannens miljøvernavdeling kan derfor være riktig myndighet til å forvalte penger som skal gå direkte tilbake til sportsfiskerne og komme disse til gode, siden disse må antas å ha mer lokalkjennskap enn staten. Og det er lokalkjennskap som er viktig ved fordeling av slike midler.
I Canada er det laget fiskeforvaltningssoner innenfor hver stat som er basert på nedbørfelt. Dvs. at reglene gjelder for de enkelte nedbørfelt. Myndighetene finnes dermed på statsnivå, mens forvaltningen skjer etter nedbørfeltene, som igjen kan deles inn i mindre områder basert på fiskebestandene og vandringshindre m.m. Dette så ut til å fungere meget bra.
I disse dager innføres EUs vanndirektiv i Norge, og vassdragsforvaltningen skal bli orientert etter nedbørfelt. Det er foreslått mellom 10 og 20 slike nedbørsfeltsforvaltningsområder i Norge, og disse kan igjen deles inn i undernedbørfelt. Det kan dermed tenkes at den canadiske soneinndelingen vil være en fornuftig modell også i Norge. Det ble nylig avklart at Miljøverndepartementet (MD) vil bli den sentrale myndighet for forvaltning i hht. Vanndirektivet i Norge. Under MD er det Fylkesmannen som skal stå for videre implementering. Det er usikkert i hvilken grad bruken av de foreslåtte nedbørsforvaltningsområdene vil bli gjennomført.
Informasjonsmateriell
Jeg ble imponert over informasjonsmateriellet som møtte meg ved betaling av fiskeavgift i Australia og Canada. Den var lett tilgjenglig, fyldig, og etter noe lesing; tydelig.
Et eksempel: Da jeg kjøpte fiskekortet for British Columbia (Canada) fikk jeg også med en brosjyre med et regelsammendrag for delstaten. Denne var på 72 sider! Umiddelbart ganske overveldende, men jeg fikk mer og mer sansen for systemet ettersom jeg kom inn i det. Kanadierne benytter seg av mange forvaltningsprinsipper i sportsfiske som er ganske så omdiskuterte i Norge. I reglene for BC inngår catch & release-regler, bag limits, størrelsesbegrensninger og begrensinger på fiskeutstyret. Det kommer kanskje litt overraskende, men det er svært tett mellom fiskerne i Canada, hvis man ikke reiser langt ut i villmarka. Dette er begrunnelsen for de mildt sagt fyldige fiskereglene – først og fremst må fiskestammene bevares.
I Alberta fikk jeg utdelt en annen brosjyre som gjaldt der. Denne var like omfattende (92 sider). For eksempel varierte begrensningene i elva Crowsnest river (som jeg fisket i) i forskjellige deler av elva. Alle større sjøer og vassdrag sto listet opp alfabetisk i brosjyren, sortert under definerte regioner i provinsen. I heftet inngikk også beskrivelse med bilde av samtlige arter i regionen, årsrapport fra forrige år, og noen artikler (både rent sportsfiske og mer forskningsresultater). Det er nærliggende å sammenligne disse heftene med heftet som medfølger jegeravgiften, bare i større format.
Informasjonsbrosjyrene for fiske i Alberta og British Columbia.
Tilsvarende som i Canada er det svært mange sportsfiskere i Australia. Dette er først og fremst årsaken til det omfattende reglementet som også finnes der. Det er satt minstemål (og i noen tilfeller maksimalmål) på de fleste artene, og det er i tillegg bag limit (maksimalt antall man kan ha med seg til enhver tid, ikke per dag) på mange av dem. Dette gjelder både for saltvannsfisk, ferskvannsfisk, krepsdyr og muslinger. Som i Canada fikk man også et hefte ved betaling av statsavgift, om enn av et noe lettere format enn der.
Tilsvarende informasjon (fylkes- eller landsdekkende) ville etter min mening vært svært ønskelig også i Norge. Det er til stor hjelp for sportsfiskere. Hadde vi hatt en sentral avgift, ville det vært enkelt å sikre at alle fiskere fikk slik informasjon på en enkel måte (iallfall de som betalte…). Da vi ikke har noen sentrale avgifter lenger, vil sannsynligvis alternativet være å plassere disse heftene i sportsbutikker, bensinstasjoner og på fiskekortutsalg. Det er imidlertid klart at å lage og distribuere slik vil koste penger, og så lenge vi har skrikende behov for penger andre steder, vanskeliggjør dette argumentasjon for behovet. Slik informasjon vil allikevel kunne være nyttig så vel som holdningsskapende.
Tilgjengelighet på informasjon
Det er vel og bra at det finnes god informasjon om en plass man er på, men hvis man ikke finner frem til denne informasjonen, er den til lite hjelp. Jeg hadde ikke lest meg opp på kunnskaper om sportsfiske i verken Australia eller Canada før jeg reiste dit, dermed måtte jeg finne det frem selv da jeg først var der. Fra Norge har jeg lært meg å begynne med å spørre på sportsbutikker og campingplasser, eller se etter skilt langs veien. Er jeg heldig har den ansatte 15-årige sommerhjelpen i sportsbutikken også tatt i en fiskestang tidligere, og vet hvor fiskekortene ligger. Men vi får (som regel) ingen videre hjelp.
Det var ikke lettere å finne frem til et startsted for informasjon i verken Canada og Australia enn i Norge. Sikre steder var imidlertid butikker som selger fiskeutstyr (selvfølgelig) og kontorer i tilknytning til nasjonalparker. Når man først hadde funnet frem og kjøpt statsavgift for fiske, ble imidlertid forskjellen åpenbar. Man mottok folderen nevnt i kapitlet over. Og da var det meste mye greiere.
Jeg synes ikke det er så lett å finne frem til informasjon om sportsfiske i Norge. Da tenker jeg først og fremst generelt, og ser bort fra de mest kjente lakseelvene. I tillegg ser jeg bort fra all informasjonen man kommer over når man er en ivrig nok sportsfisker som allerede vet hvor man skal lete eller hvem man skal spørre. Først og fremst har dette sin årsak i at informasjonen finnes spredd, den er fordelt på grunneiere, fiskebutikker, spredte utsalgssteder o.a. Det er bra at det er mulig å få tak i regler og fiskekort på mange steder, men det er enda bedre om man kan få informasjon for et stort område på ett sted. Da kan man vurdere helheten av området, finne det man leter etter (som sportsfisker har man gjerne sine preferanser, ikke sant?), og reise dit med kunnskap på forhånd. Da slipper man nitidig arbeid med å sette sammen et puslespill av informasjon hver gang man kommer til et nytt sted. Det har sin sjarm å prøve og feile litt, men hvis man reiser har man kun begrenset tid til rådighet.
Jeg vil foreslå at vi begynner å tenke litt mer på de som kommer på besøk til oss også. Vi må ikke være så redde for litt ”konkurranse i matfatet”. Riktig regulert, kan fisket i Norge være mer enn tilstrekkelig for mange flere tilreisende, som igjen kan gi ringvirkninger for de mange bygdene her i landet. Merk også at det ikke nødvendigvis er laks eller ørret som kan selges som produkt.