Audun med karpe fra Mildevannet.
Før denne historien leses vil jeg bare informere om følgende: Enten det gjelder høytlesning for andre eller mer stille lesing for deg selv anbefaler jeg å legge inn en kraftig og til dels overdrevet skarrelyd på r-endelser og r-er midt i ord som måtte tilfalle Bergenser’n i denne teksten. Det gjør det hele mer livfullt og betydelig mer ekte og troverdig. For letthetens skyld er disse replikkene uthevet med bruk av kursiv.
Av Audun Skjølberg
«Ke det går i, e det no fart? Palen (småseien) e kommt, sundet e fullt!«
Etter en snau time i mobil føles høyreøret numment, glovarmt, klamt og fremfor alt betydelig større enn før jeg ble oppringt. Bergenser’n kan ivrig fortelle om sikre observasjoner av «pale», eller det mer normale «småsei» som vi andre ynder å kalle den. Sundet var fullt og det kokte overalt. Sei i kilosklassen, – kanongøy… «Du kunne ikke heller tenke deg litt ferskvannsfiske da?», spør jeg mellom skarrebygene. «Snakkar vi lyr, eller…» «Nei, det er en saltvannsfisk, dett har vi pratet om før. Jeg tenker heller på karpemeite. Veit om et flott sted med mye og lite sky fisk». Bergenser’n ler hardt og kraftig og refererer til en fiskefilm han tilfeldigvis så en gang på NRK.
«He he … meite? E det det derre brød- og maiskjøret med dobber (dupper)? Eg så han man’n på filmen, klatret opp i et tre og kikket på de. Jævla tidig (artig/morsomt), sant!«. De krusende karpene hadde tydelig gjort inntrykk. ”Møtes på Milde i morra rundt 6?” «Den e fin!«. Moro å ta med folk på tur! Hvis dette klaffet ville Bergenser’n innkassere en ny art og ikke minst minner for livet. Allikevel skulle turen vise seg å bli noe annerledes enn det jeg trodde.
Vel fremme gikk vi over det nødvendige av utstyr og Bergenser’n heiv seg umiddelbart over ryggsekken og stangbagen min som en villmink. «Det e det rareste… .ka i alle dager e det derre?«. Foret i forbøtta hadde utløst et undrende blikk og en stiv og tynn pekefinger rotet rundt i brødraspen. «Lukter jordbær med sukker på. Bare vaniljesausen som mangler«. Jeg forklarte at godsakene skulle fungere som lokkefor for karper og ikke diarefremkallende menneskeføde. Dette skulle vi bake kuler av og kaste i grupper midt i lysningene i vannliljebeltet. Deretter en neve med maiskorn og så duppen med krokagnet. «Sinnsykt fætt (fett/stilig)».
Bergenskarpe
Mildevannet lå som en glassklar perle i sivskogen denne dagen. Ikke et vindpust, og fuktige kaldfronter hadde blitt erstattet med solbringende høytrykk og stigende temperatur både i vann og luft. «Jævla klamt asså! Buksen e langt oppe i ræven og skjorten klistrer seg til kroppen. Framme snart, eller?«.
Jeg kunne berolige en svakt kokt vestlending med at godplassen var rett rundt hjørnet. Stein gikk langs sivgarden og hele veien bort kunne vi høre smattende karper i liljene. Dette burde gå veien og omsider kunne vi vasse ut på flytetorva midt i sivkanten. Selve fiskeplassen hadde en bekjent av meg ryddet før og plassen gjorde Bergenser’n måpende og en anelse forundret. «Kan’kje fiske her vel? E jo midt i dritten jo. Vannliljer og siv og…» Lenger kommer han ikke. Halvveis i fortvilelsesutbruddet ruller en nydelig skjellkarpe mellom to nøkkeroser og Bergenser’n peker med en stiv finger i vaket. Han får ikke frem et ord og bare det er helt utrolig,- vi snakker tross alt om en bergenser. «Steike hakke…så du det? Det e jo fisk her, også midt i driten!«. «Karpe, akkurat det vi er ute etter. Et lite øyeblikk nå så er vi i gang».
Bergenser’n blir meget utålmodig. Etter instruks og med bankende og godt synlige pulsårer i tinningene baker han forkuler som en akkordbetalt konditor, og kaster de ut med krampaktige håndbevegelser. Han er i siget nå og gir seg ikke før seks appelsinstore kuler når vannoverflaten.
Bølgene fra siste kulenedslaget dør ut og stillheten senker seg over swimmen. Match-stengene er ferdigrigget og jeg gir Bergenser’n en siste instruks i hvordan duppmeitet bør utføres. «Vi lodder dypet, fisker over foret og gir et forsiktig tilslag straks duppen går under, greit?». «Den e fin! Ka hvis eg får fisk, skal eg presse alt eg har?«. «Slapp av, jeg guider deg gjennom det første nappet».
Godt tilbakelent i meitestolene kan vi hvile øynene på ildrøde dupper mellom liljene og en svakt rødlig kveldshimmelrand bak granåsen. Settingen er perfekt og Bergenser’n har roet seg atskillige hakk. Det varer imidlertid ikke lenge.
«Håper Brann tar knækken på Rosenborg til onsdagen. Eg blir så mæktig provosert av han derre Eggen. Ikkje for det altså, sikkert en grei kar. BYEN E BERGEN OG LAGET E BRANN. SYNG ALLE SAMMEN, JA KOM ALLE MANN. HEIA BRANN, BRANN, BRANN, BRAAAAAN. HEIA BRANN!«.
Hele flytetorva duver heftig i takt med diverse armbevegelser og alt mulig av vadefugler og ender flykter febrilsk inn i småskogen under Bergensern’s fremføring av klubbsangen. Jeg prøver meg med et forsiktig hysj mens bølgene herjer vannliljene som et lommetørkle i stiv kuling. Sånn passe pedagogisk og litt «barenhage-onkel»-aktig ymter jeg frampå med: «Så da, følge med på duppen og sitte fint….». «”Ahhh, ke det går i då. Skjer jo fint lite, må jo sjåvve litt«.
Audun med karpe.
Så skjer det jeg håpet på! Duppen til Bergenser’n glir sakte mot høyre midt i boblebadet, stopper opp, reiser seg en smule og forsvinner brått ned i mudder-vannet.
Bergenser’n grafser kraftig på et myggstikk på leggen, nynner stille på klubbsangen, ser på meg og smiler. Hele opplegget får meg til å le for vestlendingen følger overhodet ikke med, og om cirka fem sekunder vil sena stramme godt. Jeg peker mot vannlilja hans og stedet der duppen skulle vært. Da smeller det!
«Hu og høgg! Kor e dobben, åååh det naaaapper, han e der, eg har fisk! Ka gjør eg no, ka gjør eg no, KA GJØR EG NO?«. Det voldsomme, panikkartede og resolutte mothugget «sitter som et skudd» og jeg er ufattelig glad for ikke å være karpa i line-enden. Med full fleks på matchklinga kliner karpa til og viser seg i en gullforgylt virvel i det Bergenser’n reiser seg brått fra stolen. Stanga er med ett på vei ned under torvlokket til høyre for swimmen i det jeg prøver meg med: «Løs litt på slurebremsen. Har lyst til å ha den stanga noen sesonger til.» «Å. den knotten bak på snellen eller? Eg tightet han til for eg trodde skruen va løs. Så det e det så e slurebremsen….«.
3 karper fra Mildevannet.
Med alt for løs slurebrems sveives det febrilsk uten at en eneste meter sene ruller inn på spolen og karpa er i ferd med å vikle seg godt inn i siv og stengler. Etter en mengde nappetak i vannliljene og en til dels voldsom, bergensk monolog kan jeg omsider plassere håvnettet under en utslitt men nydelig liten skjellkarpe. «KA I ALLE DAGER E DET DERRE??? HAN E JO BRUN JO, OG SÅ ÆKLE SKJELL. ÆHH, SLIMETE. GOD, KOR STYGG!!!«. Bergenser’n har tydelig falt pladask for karpa og tar i den med tynne og skeptiske fingre. Vi veier den til 2,3 kilo. ”Er den ikke nydelig? 2,3 kilo velproporsjonerte muskler”. «ÆHHH, SPAR DEG!» Siden Bergenser’n nesten får virus på balansenerven og akutt eksem ved å ta på karpa får jeg lov å posere mens han knipser bilder. Etter dette får fiskene friheten tilbake. Alt i alt fikk vi flere flotte karper denne kvelden og mens endene gakker søvnig rundt i liljene pakker vi ned utstyret og vender hjem. Som en siste hilsen ruller en flott karpe ytterst på swimmen og lager bølger med ryggfinna. Det siste Bergenser’n sier etter at vi har lukket grinda til sauebeitet ned mot vannet er: «Gud kor ækkel den derre karpen va. Jævla tidig fisk!» Jeg ler i det stille og synes selv at Milde nok en gang har gitt meg minner for livet. «I morgen blir det pale og makrell i Brosundet, det kan du banne på far!«.