Sven Martin Jørgensen med Glomma-lake på 4450 gram
For noen år siden, da vintrene var svært milde og satte en stopper for isfiske etter lake, satset jeg en del på meite etter denne arten
av Øystein Plesner
For noen år siden, da vintrene var svært milde og satte en stopper for isfiske etter lake, satset jeg en del på meite etter denne arten. Det viste seg å være mer underholdende enn jeg hadde trodd, og var forholdene gode kunne fangstene bli store.
Jeg har kun erfaring fra ett sted, men de svært enkle metodene kan sikkert overføres til andre lokaliteter. En forutsetning er imidlertid at det er mye lake i området, ellers kan det bli en svært kjedelig og kald opplevelse. I motsetning til tradisjonelt lakefiske fra isen med agnet lokkeskje eller pilk som lokker både med lukt og bevegelse og er lettere å se, må du ved meite stole mer på lakens luktesans.
På forvinteren når vanntemperaturen har sunket ned til 4-5 grader trekker laken opp fra dypet og inn på de grunne områdene nedenfor Bingsfossen ved Sørumsand. Adkomsten hit er grei. På vestsiden av broen over Glomma er det en stor parkeringsplass og en god sti nedover langs elva. Jeg har hatt de beste fangstene i den nederste bukten, ca ti minutters gange fra parkeringsplassen.
Bunnforholdene er vanskelige slik at en del søkker kunne gå tapt før de små områdene med ren bunn var funnet. For å begrense blytapet viste slangesøkker seg å være en stor fordel. Når jeg først hadde funnet en ren flekk var det viktig å innarbeide kasterytmen slik at jeg kunne presentere agnet på samme sted også når det var bekmørkt.
Utstyret var kraftig, ikke fordi laken er en stor fighter, men fordi den lett kjørte seg fast i den storsteinete bunnen hvis den ikke ble løftet raskt. Jeg har brukt tohåndsstenger på 9-11 fot. Er temperaturen under 0 grader, noe den sjelden var på mine laketurer, er nok en multiplikatorsnelle uten snørefører å foretrekke. Ellers er en kraftig haspelsnelle utmerket. 0,35-0,40 mm snøre som tåler juling (Maxima) er bra. Å finne feste for «banksticks» i dette området kan være vanskelig, enten fordi du fisker fra fjell eller det er tele i bakken. Med «rod pod» har du selvfølgelig løst problemet. Elektroniske nappvarslere er også en stor fordel. På mine første turer hadde jeg ikke tilgang til noen av delene. Forsøk med ålebjelle på stangtuppen falt ikke helt heldig ut fordi laken tok med en jevn, rolig bevegelse som ikke ga lyd i bjella. Resultatet var da enten tapt fisk eller enda verre – for dyp kroking.
Hvis ikke temperaturen var for lav var det langt bedre å holde i snøret. Så lenge fingrene ikke er valne av frost er de utrolig følsomme nappvarslere. Var det lenge mellom nappene lot det seg som regel gjøre å få støttet opp et par «banksticks» med steiner slik at «bobbin» eller «svinger» kunne brukes. Jeg ga tilslag omgående ved det minste tegn til napp. Selv da kunne krokingen bli ganske dyp. En enkeltkrok kroker litt dårligere enn en treblekrok, men gjør krokløsningen mye enklere, og lakens sjanser til å overleve dyp kroking langt større og anbefales derfor. Enkeltkroker i størrelse 1/0 – 2/0 har fungert bra for meg. Kroken sitter ofte svært godt fast i den seige lakekjeften. En nebbtang kan derfor være god å ha.
Som agnfisk har jeg brukt brisling, makrellfileter fra supermarkedet, mort og flire. Abbor, som er så effektivt på isen, har jeg ikke brukt. Favorittagnene var store stykker av nyfanget mort og flire. Agnfisken ble skåret rett over slik at deler av innvollene fulgte med. Det ga ekstra lukt.
Jeg brukte vanlig glidesøkke med en fortom på 75-100 cm. Sannsynligvis vil paternoster med agnet øverst gi færre bunn-napp og raskere nappvarsling. Dessuten kan det forhindre at agnet synker ned mellom steiner og lignende hvor det er vanskelig tilgjengelig for laken.
I de milde vintrene -89 til -92 var fisket best i januar og første halvdel av februar, men fisk kunne tas allerede i slutten av november. Vanlig vekt var 1,5-2,5 kg. Fisk over 2,5 kg var det langt mellom, og på 10 turer tok jeg kun to over 3 kg, den største på 3340 gram. Fisket var best ved stigende vannstand og noe leirblakking, men uansett forhold var det lake å få. Fangstene varierte fra kun et par fisk tidlig og sent i sesongen til over 20. Ved leirblakking stod ofte laken grunnere enn ellers. Laken er mest aktiv når lyset blir svakt. Fisket var derfor best fra skumringen og et par timer fremover. Natt og morgenfiske har jeg aldri forsøkt.
Skitt lakemeite!