2875g stam fra Hobølelva – i sannhet en utrolig fisk.
Sportsfiskere opplever av og til overraskelser så store at de grenser til det som i medisinske termer kalles sjokk. Dette er historien om en slik opplevelse.
av Lars Snipen
En gang var jeg spesimenfisker. Det vil si jeg fisket målrettet etter store fisker av bestemte arter. Flere fine fisker ble det etterhvert, men også svært mange bomturer. Av ulike grunner har jeg ikke lenger motivasjonen til en slik målbevisst satsing. Jeg har blitt en «søndagsfisker», eller pleasure angler som det kalles på engelsk. Fortsatt synes jeg det er artig å få stor fisk, men orker ikke lenger hardkjøret og de mange kvalitetsløse timene som ofte må til for å lure de aller største. Isteden oppsøker jeg trivelige steder der jeg kan finfiske med lett redskap og kanskje få en og annen brukbar fisk. Dette er grunnen til at jeg begynte å fiske i Hobølelva.
Hobølelva er en liten elv som renner fra Mjærvann i Enebakk til Vannsjø. Den slynger seg vakkert gjennom åker og eng i indre Østfold, og har mange idylliske partier. Den er liten, og kan knapt kalles mer enn en liten å, noen ganger en stor bekk. Bare helt nederst kan den såvidt forsvare begrepet elv. Har du kjørt E18 fra Oslo til Askim krysser du Hobølelva ved Elvestad, men du merker det knapt hvis ikke du vet at den er der. Foruten mort og laue, abbor og gjedde, og ål og gjørs i nedre deler, huser Hobølelva Norges tredje stamme av stam. Elva er ikke kjent for å levere storfisk. Under mine sonderinger blant de få meiterne som hadde prøvd Hobølelva fikk jeg høre at stamen sjelden var over en kilo. Jon Anders Walle, som er oppvokst ved elva, har vel tatt flest stam der, og hans største fra Hobøl var på respektable drøye 1800 gram. Men dette var visst sjelden kost.
Men som sagt, jeg var ikke ute etter storfisk, og stam på en kilo er jo artige faitere. Dessuten hadde jeg fått en forkjærlighet for duppfiske, nærmere bestemt trotting med engelsk centrepin-snelle, og på grunn av elvas små dimensjoner var dette et spesielt egnet sted for en slik teknikk. Våren 1999 begynte jeg mitt fiske ved Hobølelva. Flere turer ble det og mye av elva fikk jeg se, men ingen stam. Faktisk ikke en eneste fisk av noe slag! Et par ganger så jeg større fisk som bråket i overflaten, men dette kunne like gjerne være gjedde eller pen abbor. Etterhvert begynte jeg å tvile på om det fortsatt var stam igjen i elva. Fra lokalkjente kunne jeg høre at det hadde vært mye stam «i gamle dager». Kunne noe ha skjedd med hele bestanden?
Våren 2000 bestemte jeg meg for å begynne «på bånn». Jeg bunnmeitet med halvgrovt utstyr etter modell fra stamfiske i Glomma. Resultatløst. Min første stam fra Hobølelva fikk jeg under lauefiske! Agnfisk er det stabil tilgang på, og under lauefiske fikk jeg et par stam på rundt 25 gram. Arten var ihvertfall ikke utdødd. Etter dette begynte finfisket for alvor. Syltynne sener og små kroker med ett eller to maiskorn. Jeg fikk nå ihvertfall enkelte mort, men fortsatt ingen stam av størrelse. Riktignok så jeg et par ganger fisk som må ha vært stam, og håpet var ikke ute. Under en suternatt i juni snakket jeg med Meite.net’s webmaster Olav Aamaas, og han kunne fortelle om stam på over 1600 gram han hadde fått i Hobølelva. Dette ga ny inspirasjon. Dersom stamen var i elva, var de isåfall mye vanskeligere å lure enn all stam jeg tidligere hadde prøvd. Slikt er som bensin på bålet for en ivrig sportsfisker, selv en søndagsfisker. Stamen i Hobølelva ble for alvor interesant.
Siste lørdag i august hadde jeg bestemt meg for et morgenpass ved elva. Grytidlig la jeg i vei langs jordene. En klar og kald morgen med masse dugg på alle strå og med et lett teppe av tåke over jordene. Med den stigende soloppgangen i øst var stemningen klassisk, slik man kan se på bilder i bøker, og jeg ble i godt humør og oppglødd til sinns. Elva var relativt klar og på vei nedover etter regnet tidligere i uken. Taktikken var denne gangen «snikende bunnmeite». Jeg ville fôre noen swimer på vei ut, og deretter snike meg inn og legge et lekkert bunnmeitetakkel med minimalt søkke på swimen på hjemveien. Ei 11 fots bunnmeitestang forsynt med centrepin-snelle og 0.16 sene var redskapen.
Ved første stopp på vei hjem ble en 10-er krok agnet med ost og delikat anbragt på bunnen fire-fem meter skrått nedstrøms. Det kunne være fristende å prøve et par maiskorn for å se om morten var hjemme, men i den fine morgenstunden var jeg særdeles optimistisk og satset derfor alt på en stor bit Port Salut. To SSG hagl var nok til å hindre avdrift. Med te-termosen i hånda klar til venting kunne jeg nesten vantro se at quivertipen plutselig dirret for så å lage en distinkt bøy. Jeg kroket og det var ikke mort i andre enden! For første gang kunne jeg kjenne litt tyngde på stanga ved Hobølelvas bredd. Det var dog ingen kjempe, men en stam på anslagsvis 800-900 gram. Jeg fikk trukket den litt vekk fra swimen og håvet den noen meter oppstrøms. Den ble satt tilbake umiddelbart litt lenger opp i elva.
Tilbake ved stanga var jeg såre fornøyd. Ah, endelig en riktig stam fra Hobølelva! Jeg vippet ut på nytt, denne gangen med løkpølse som agn, men forventet ikke mer etter dette. Tettheten av stam må jo være liten, og etter den smule bråk som nettopp fant sted er vel sjansen på det nærmeste null. Trodde jeg. Etter ti minutter hadde jeg drukket opp tekoppen. Med termosen tilbake i sekken lot jeg roen senke seg i selvtilfredhet over endelig å ha lurt en Hobøl-stam. Da dirret quivertipen igjen. Mort, tenkte jeg. Men så slakket sena seg helt og med tommelen mot centrepin-snella gjorde jeg mothugg. Da stanga bøyde seg tungt måtte jeg konstatere; «- Utrolig, enda en stam».
Jeg merket det med en gang. Tyngden var større, noe urgammelt og stort rørte seg nede i den lille elva. Etter litt sturing på bunnen løsnet dyret på kreftene og satte nedover elva. I en jævla fart! Med centrepin-snella i fistel satte jeg etter gjennom brennesle-krattene som rakk meg oppunder armene. Med armene over hodet og stanga ned mot elva gikk sena fint under noen overhengende greiner, men lenger ned var det en vannliljeskog. Inn i denne gikk dyret. Etterhvert som jeg nærmet meg la jeg maksimalt press på 0.16-sena. Og med alle guder på min side lyktes det å tvinge den ut igjen. Den kom glidende ut med vannliljer hengende på ryggen. Å fyterakkern, en diger stam!
Jeg tenkte, «- Gud bedre meg, denne må være bortimot 2 kilo». Dyret styrte fint oppstrøms midt i elva, og jeg kunne leie den oppover tilbake til håven. Av og til skimtet jeg den i det litt brunaktige vannet. Rolig, rolig nærmet vi oss utgangspunktet for vårt bekjentskap. Fiskeskjelven kom over meg i kraftige rier. Jeg fikk tak i håven og nærmest i knestående begynte jeg å presse den inn.
Opp fra bunnen kom det et hode og en nakke jeg aldri har sett maken til!
Jeg ble helt paralysert. Skjell så digre som tjue-kroninger, slik så det ihvertfall ut. Den lå og veltet seg i overflaten. Herregud, glem tokilos-grensa, dette må være mer et spørsmål om tre! Merkelig nok fikk jeg ikke panikk. Det var mer en følelse av uvirkelighet. Denne gryende morgenen ved den lille elva, der ospeløvene såvidt raslet, finkene vippet på grenene og beitende sauer kikket oppgitt bort på den tullingen som bråket nede ved elvekanten med noe blankt og levende som var i elva. Så med ett, uten noe mer dramatikk eller overraskelser lå den i den lille sammenleggbare håven. Heldigvis har denne et romslig nett, men i ettertid husker jeg at det var bare så vidt jeg fikk dyret forbi ramma.
Med ett gikk det opp for meg at jeg ikke hadde kamera med. Og bare 1-kilos vekt. Jeg var jo bare ute på tur, og hadde aldri i tankene at jeg skulle få mitt livs stam. Men denne fisken må dokumenteres tenkte jeg, ellers vil aldri i verden noen tro det. Dyret fikk derfor gå i håven, som ble behørig ankret inne i vannliljeskogen. I skyggen under bladene ville forhåpentligvis fisken holde seg rolig. Heldigvis er ikke swimen veldig langt hjemmefra, og etter en drøy halvtime var jeg tilbake med vekt og kamera med stativ. Veiepose med fisk ble hengt på 5-kilosvekta. Vekta passerte 2 kilo med god fart og hektoene rullet på. Sensasjonen gikk opp for meg ettersom vekta passerte 2500, 2600, 2700, 2800. Vekta stoppet like før den nesten nådde 2900! Med 25 grams inndeling ble vekta bestemt til 2875. I sannhet en utrolig stam.
Epilog
I ettertid er det lett å se at fangsten var et resultat av et øyeblikks utrolige lykketreff. Kanskje er dette den største stamen i hele Hobølelva. Tatt i Glomma hadde dette bare vært en kjempestor stam. Tatt i Hobølelva er den intet mindre enn utrolig. Jeg har siden fått flere stam av mer ordinær størrelse i Hobølelva. Det «løsnet» denne augustmorgenen. Fortsatt er denne lille elva for meg først og fremst stedet for vakre turer og avkoblende fiske med lett utstyr. Men fra nå av vet jeg at ett og annet sted, under en overhengende grein eller i en dyp kulp, kan det stå stam av slike dimensjoner at man nesten mister pusten den dagen de viser seg i enden av snøret.