Av Audun Skjølberg
- Art: piscatorius
- Slekt: lophius
- Familie: laophiidae
Med flattrykt kropp, egen fiskestang og et fryktinngytende gap går det nesten ikke an å ta feil av breiflabben.
Hodet utgjør nesten halvparten av fiskens totallengde, og sett ovenfra ligner fisken et rompetroll i form. I gapet er det rader med uregelmessige gripetenner som vender noe innover. Underkjevebeinet og sidene langs fisken er kledd med tangimiterende hudfliker som bryter opp kroppsfasongen og bidrar til effektiv kamuflasje. Huden er naken og uten skjell. De tre forreste strålene i første ryggfinne er frie, mens de tre bakre er forbundet seg i mellom med finnehud. Fargen varierer fra mørkebrun og nesten svart til uregelmessige marmoreringer i hvitt, grått og brunt. Undersiden er hvit. Arten kan bli gode 2 meter og veie rundt 70 til 90 kilo. Som oftest betydelig mindre der fisken er mest tallrik.
Breiflabben er utbredt fra Guineabukta, Vest-Afrika og i Atlanterhavet nordover til Island og kysten av Murmansk. Dessuten i Middelhavet. Hos oss finnes den i fjæresona og ned til hele 600 meters dyp. Gytingen om våren skjer på store havliggende dyp, faktisk ned til 1800 meter.
Biologi
Rovfisken lever et stille liv og er en relativt dårlig svømmer. Ligger som regel godt kamuflert eller halvt nedgravd og venter på byttet. Har evnen til å lokke til seg byttedyr ved å svinge likende med den lengste, frie finnestrålen i første ryggfinne. Når byttet er nærme nok åpner breiflabben den enorme munnen og byttet dras inn med undertrykk. Forekommer på grus-, stein- og mudderbunn. Er også glad i områder med vekslende strøm, og ofte finnes den på grunntopper og platåer sammen med kveite og steinbit. Er for det meste passiv, men kan jage aktivt på meget grunt vann, da særlig om natta og morgenen. Fisken spiser det meste den kommer over, fra mer normal føde som større fisk og krepsdyr, til mindre sjøpattedyr og sjøfugler. Gytingen foregår om våren på store dyp, hovedsakelig vest for De Britiske øyer. Eggene legges i opptil 15 meter lange og 60 til 90 cm brede rødfargede slimbånd. Disse blir av og til observert drivende på åpent hav med strømmer. Larvene er rundt 5 millimeter lange ved klekking, og har et pelagisk stadium før de juvenile fisken søker mot bunn.
Sportsfiske Breiflabben er blitt hardt beskattet opp gjennom tidene, og er nå noe mer sjelden. Allikevel holder enkelte plasser mer breiflabb enn andre, og sportsfiske etter arten er fullt mulig. En posjon flaks må til, for fisken er ingen aktiv røver. Du må enten treffe den i hodet, eller belage deg på mange timers ventemeite. For det er nettopp meiting som er tingen. Store og luktsterke agn som hel agnfisk av makrell, brisling, småsei eller sild, og fileter av disse artene bør gi fisk hvis breiflabben er i området. Problemet er som oftest at andre arter dukker opp først. Fisken er lettest å komme på talefot med i løpet av sommeren, da den kommer opp fra dypet og har grunntopper og platåer med vekslende strøm og vegetasjon som tilholdssted. Breiflabben er ofte bonusfisk når det meites aktivt etter gråsteinbit.