Det hersker en svak mystisk og noe ullen stemning i det svakt belyste fjordbassenget idet de nye fortommene rigges for den kommende natta. «Høytrykket skulle erstattes av en mild og fuktig front fra vest», hadde meteorologen sikkert fastslått like før jeg dro fra hybelen. Bare ikke vestlandsregnet kom. Sjette turen nå. Hadde vært moro å sitte natta ut uten horisontalt og piskende regn som trommer brutalt mot regnfrakken.
–Audun Skjølberg
Meitestolen, parafinlykta og sekken med den enorme matpakka settes bakerst på bryggekanten. Alt rundt meg har inntatt natteroen og den spesielle følelsen av å være overgitt til glassklar og spiss fjordluft, god ensomhet og nattsvart sjø siger inn i tankene. Dette er rett og slett litt spesielt.
Uansett hvor jeg snur og vender meg siger eimen av harsk makrell trofast etter og endelig kan kveldens siste fluporsjon vippes fra skjærefjøla og over i bøtta. Den firren som ikke lokkes av dette har ingenting i sjøen å gjøre! Med sprettert skytes makrellbitene med etterhengende innmat ut mot mål på andre siden av fjordlandet. Spretterten går varm! Målet er å spre godlukt i form av dalende odørbomber like over nattas «hot spot» og taklene skal ut med det samme. Må bare fjerne makrellfettet fra fingrene først.
Flapperen på det relativt grove takkelet spenner stanga til bristepunktet idet kastet utføres. Som et iltert prosjektil forsvinner godagnet ut i skumringen og blir borte. Sekunder etter brytes stillheten av et kontant og blytungt plask. Sena rusler av spolen og der,- gildetakkelet har nådd nederste etasje. Håper bare ikke at sjøstjerner og leppefisker holder nattåpent. Den samme prosedyren utføres med den andre og siste stanga, og så er det bare å vente. Natta siger på for alvor og blått lys går over i totalt mørke. Det eneste selskapet finner jeg i knekklysene i nappindikatorene, to baitrunner-sneller og et par rake stangtupper som spyd mot en sløret bakgrunn. Jeg er helt alene. Alene med varm og livgivende kakao på termos. Alene med fjell, fløende sjø og steinete bånn i et trangt fjordbasseng. Og det beste av alt. Kanskje alene med havets anaconda,- håvålen!
Tipset
«Eg har no vore linefisker i området i mange år», hadde den pensjonerte yrkesfiskeren fortalt meg. Praten gikk lett og ledig og jeg spurte med en gang om hva slags arter han hadde fått. «Breiflabb, lange, piggvar og noko frykteleg fælt inne på grunna. Verken katta eller kjerringa ville ha det!». Dette gjorde inntrykk for havålen hadde vært stor, meget stor og i tillegg en regelmessig gjest! Så her måtte det være. Alt stemte. Kleiveland på Osterøy var en bortgjemt fjordarm med god strøm, mye stygg bånn og gjemmesteder for ål. Den gamle mannen hadde elskverdig gitt meg en plass der det burde gå an å legge ned tid og økter. Jeg hadde altså lyst på det kjerringa hans ikke hadde hatt helt sansen for.
Første nederlag
Den lett gjenkjennelige, irriterende og hver gang like plutselige lyden har slitt stillheten i to for tredje gang nå. Den som oppfant havål-bånn burde hatt en real porsjon juling! Tredje takkelet er slitt vekk og takkelboksen ligner med ett en frysedisk i en russisk matbutikk,- fortærende! Jeg takler om og bestemmer meg for å vinkle kastet mer til venstre. Strammer opp og kjenner at søkket glir fritt og motstandsløst. Tanken om at jeg har funnet fjordens eneste mudderflekk gir ny giv til meitet og troen på fisk. I lyset av parafinlykta viser klokka fem på ett, nappindikatorene monteres og en døsig kropp siger ned i meitestolen bakerst på brygga. Hard kamp med dundrende tremålstap tar på! Finner roen og lar tankene svinge elegant unna det evige spørsmålet om hva som skjer der ute blant sprengsteinene. Er agnet dekket av sjøstjerner? Har leppefisken gnagd fileten frynsete? Det får skure og gå, natta er langt fra over.
Nappet
Så plutselig skjer det, jeg hiver meg opp fra stolen! Det fluoriserende, grønne lyset fra cracklighten danser som en døgnflue i nattemørket. Nappindikatoren rusler sakte oppover, stanser, vandrer igjen og når omsider undersiden av stangklinga. Så tar baitrunneren over. En selvsikker skapning drar av gårde i økende tempo. I litteraturen leste jeg om havålens beskjedne og forsiktige napp, så med troen på en annen art i line-enden kliner jeg til. Etter noen runder langs bånn kan en flott lange på rundt 3 kilo myse i lyset fra parafinlykta før den krokes av og settes forsiktig ut igjen. Sirkelkroken gjorde nytten denne gangen også, -sikkert plassert i kjeveleddet. Nytt agn, denne gangen en relativt stor flapper av makrell og kastet legges igjen i retning av mudderflekken. Strammer opp seneslakken og kjenner kroppsvarmen siver ut av genseren ved halsen idet jeg setter meg tilbake i stolen, -livgivende varme i form av et langenapp! Etter nok en lange roer det seg noe. En tydelig godperiode med mange tapte napp og to fisker på land holder meg i det minste varm. Bare synd at langa er den eneste som har vist interesse. Natta er lun og regnet har heldigvis vært fraværende. I halvsøvne ser jeg for meg kommende fisketurer og turer som tilhører fortida. Minner for livet, alt fra franske karper til storgjedder på vårisen. Gleder meg til lysningen. Merkelig at det ikke har blitt kaldere. Mange tanker farer gjennom hodet og tunge øyelokk siger igjen og gjør natta enda mørkere.
«Tikk…tikk….tikk….tikk». Jeg hiver meg rundt etter lyden. Jeg må ha sovnet. Nappindikatoren har nådd stangklinga og baitrunneren tikker jevnt og rolig. Gnir søvnen ut av øynene og setter meg på huk foran tripoden. Stangtuppen duver rolig med en konstant bøy og jeg bestemmer meg for å sette mothugget. Siden jeg fisker med sirkelkrok løfter jeg sakte inn slakken og driver den inn,- bom fast! Lekser opp en ukjent profet og forbanner mørket, søvnen og vass fjordbånn. Legger fra meg stanga, tar tak i sena og prøver å føle meg frem til problemet men er dette virkelig et problem? I det samme drar det voldsomt der ute og det er med nød og neppe jeg får viklet snørebukta av håndbaken. Tar stanga på nytt og før jeg får tenkt tanken ligger stanga flat og toppringen peker mot vannflaten, – hva i all verden. Storlange så grunt? Fisken går rolig og bestemt av gårde og jeg har tydeligvis ingen ting jeg skal ha sagt. De sjeldne godfølelsen som kun storfisk kan gi er i ferd med å forplante seg ut i tærne og plutselig kaster stanga voldsomt på seg under presset fra noe enormt tungt i lineenden. Tempoet øker, jevn sluring går over i tungt utras og famlende fingre føler seg frem til slurebremsen for ytterligere justeringer. Gud bedre så tungt! Begynner å bli nervøst andpusten for fisken vil ikke opp uansett hvor hardt jeg presser. Hver gang jeg får sjansen strammes bremsen for pumping men ny motstand i takkelet gjør sitt til at fisken dykker og slurer enda dypere og hardere.
Klokka er kvart over tre og jeg har enda ikke fått inn en eneste meter på spolen. Skifter grep, rister numne hender til live og forbereder meg på nye, nervepirrende minutter. Så skjer det! I et siste desperat forsøk på å løfte fisken opp i vannlagene kliner den til med et dypdykk av de sjeldne. Alt stopper opp og fisken kjører seg fast. Igjen fortviler jeg og håper fisken ikke går av med seieren før jeg i det minste får sett hva jeg har strevd med nå i snart en halvtime. Fem over halv fire og høyrearmen føles livløs. I fem minutter har jeg holdt kontant press på udyret og omsider vinner jeg. Fisken løsner, tyngden er der og jeg puster lettet ut. Hver fase i kampen er noe for seg selv og alt fisken gjør er lite forutsigbart. Den setter kursen rett mot brygga. Flere gode timetere sveives nøysommelig inn på spolen og kreftene siger på ny ut i armene, – nå må det gå an å presse! Jeg setter inn det siste dødsstøtet, får fisken nærmere overflaten og til hamrende hjerteslag skimter jeg plutselig den store svivelen mellom hovedsena og 0,90-fortommen. Nå er det halvannen meter mellom meg og den nattsvarte tyngden. Sena vinkler ut igjen og striper overflatevannet, – tanken går i retning Kevin Maddocks mallefilmer fra Italia. Igjen presser jeg på og plutselig åpenbarer den seg. Jeg mister fullstendig pusten, kroppsvarmen skyter opp i hårrota og muskelfenomenet patruljerer forbi brygga. Det er ikke til å fatte og begripe, – en ål. En megaål! Jeg prøver febrilsk å presse den mot båtslippet til høyre for brygga men i samme øyeblikk glir jeg på en sleip bryggeplanke og sjokket forplanter seg ut i stang og sene. Ålen pisker vannet hvitt og igjen må slurebremsen nesten nullstilles. Får på meg den ene neoprenhansken ved hjelp av munnen og ber høyere makter om å få denne fisken velberget på land.
Etter nøyaktig tre kvarters kjemping kan venstrehånda ta tak i gjellespalten og dra kjempen på land. Holder pusten, løfter ålen over på matta og skriker hardt ut i nattemørket. Endelig, endelig og endelig! Kobler fra fortommen, legger ålen på ryggen og fjerner sirkelkroken fra et perfekt krokhold like over overkjevebeinet. I lyset fra parafinlykta ser jeg rett inn i våkne øyne og en vidåpen munn med svakt innovervendte tenner. Ålen kjennes ut som en formstøpt betongsøyle og ved hjelp av en lang apotekertang og hansker føres det myke nylontauet inn i ålemunnen og ut første gjellespalte. Tenker på Kevins mallefilm i det ålen stringes. Tauet bindes solid fast i bryggestolpen, den massive ålen senkes ned i sjøen og synker sakte ned i tareskogen. Der skal den få lov til å ligge til dagslyset gjør fotograferingen mulig. Sover ikke resten av natta! Kameraet går varmt. Med stativ og selvutløser knipser jeg 37 bilder før den veies til 16,4 kilo fordelt på 1,73 meter. Puster lettet ut, – natta med congern har gitt nye dimensjoner til sportsfisket jeg bedriver!
Havålen en gåte
Den har alltid vært forbundet med mystikk. Havålen er mystisk, og biologisk og adferdsmessig er den helt spesiell. Det er ingen bombe at denne arten har gitt opphav til skarer av frelste sportsfiskere, for congeren er virkelig verdt nærmere studering. Sportsfisket etter arten har utviklet seg i takt med det moderne surfmeitet og fra båter i den engelske kanalen har mange ivrige fightet med havål. British Congerclub tilhører eliten av havålmeiterne og fangstene er imponerende. Selv har jeg alltid vært ekstremt fascinert av arten, og nettopp British Congerclubs hjemmesider og satsningene til den evige inspiratoren Cato Bekkevold har gitt meg noe å forme mine egne satsninger etter, – tusen takk! Havål er ensbetydende med meite, enten fra båt over vrak eller fra forrevne klipper, moloer, havner og trange fjordbasseng. Havålen foretrekker biotoper rikelig utstyrt med gjemmesteder i form av steinhuler, groper, gamle båtvrak og store tareskoger. Her ligger den på lur og venter på forbipasserende bytter. Arten er nattaktiv og har typiske aktivitetstopper i løpet av de mørke timer. Der havålen søker dypt kan den jage aktivt døgnet rundt. Yngre individer foretrekker grunnere områder enn de store eksemplarene. Allikevel kan enorme havåler fanges forbausende grunt, men er nok helst å finne nærme vrak og i forbindelse med rev på 50 til 150 meters dyp.
Atlanteren er hovedområdet for fødeopptak og vekst, og i dette havområdet er det funnet åtte arter av havål. Artene tilhører familien Congridae og kjennetegnes av langstrakte, muskuløse kropper, ovale og relativt store øyne, tykke og læraktige lepper, store brystfinner og en sammenhengende gatt- og ryggfinne som løper hele fiskens lengde. Fargen varierer noe etter tilholdssted, men generelt sett er fargen gråsvart med en noe lysere bukfarge. Enkelte mindre eksemplarer kan også ha en svak bruntone langs sidene. De store brystfinnene kan faktisk virke dypt blåfarget med en grå ytterkant, mens de andre, store finnene er svartpigmentert. Havålen skilles fra den vanlige ferskvannsålen ved at den lange ryggfinna strekker seg helt fram til brystfinnenes festepunkt like bak gjellespalten. Hos ferskvannsålen begynner ryggfinna lengre bak på kroppen. Den vanligste havålarten er den vi her hjemme kan komme i kontakt med, og det biologiske artsnavnet er Conger oceanicus eller det mer vanlige Conger conger. Gytevandringene er enda ikke helt kartlagt og klarlagt, noe som skyldes de enorme avstandene havålene vandrer. I tillegg er gytende havål registrert på hele 4500 meters dyp, så effektiv forskning blir en real utfordring. Før gyting bygges de enorme eggsekkene og spermkanalene opp, skjelettet blir sprøere og tarmkanalen degenereres. Til slutt dominerer kjønnsproduktene hele bukhulen og havålen dør trolig etter gyting. Larvene som klekkes kalles Leptocephalus og er båndformet og gjennomsiktige. Disse vandrer pelagisk opp mot overflaten og forbereder vandringen tilbake til oppvekstområdene langs kystene. Her hjemme og generelt i ytterkanten av utbredelsesområdet kan havålen overvintre i dype fjorder og utsette gytevandringene med flere sesonger. Kontakt med havål er derfor ikke ensbetydende med lune seinsommernetter. Fiskene her hjemme tilpasser seg klimaet godt og søker føde stort sett året rundt.
Sportsfiske etter havål
Bildet som satte en støkk i meg fant jeg på BBC’s hjemmesider. Den britiske skipperen gliste med munnen full av slitne tenner og viste stolt frem venstrehåndens fire fingre! Han kunne fortelle at havålen veide 48 kilo og hadde vridd lillefingeren elegant av med det samme hånda uaktsomt hadde kommet for nærme «godsaksa». «Nice specimen there, mate!». Kjevene og tennene er virkelig ingen ting å spøke med. Selv om noe av dette er sterkt overdrevet bør hanskene på og tanga fram før kroken skal lures ut. Sirkelkrokene er i så måte geniale da de kroker havålen langt ute i munnen. Oppankret båtfiske over vrak og rev er det mest utbredte, men tyske sportsfiskere beviser gang på gang at surfmeite fra fjordklipper og steinsettinger gir havål. Lange og relativt kraftige stenger på 12-14 fot utstyrt med store surfsneller gjør jobben. Er snella i tillegg utstyrt med baitrunner-funksjon er dette et pluss. Glidetakler er å anbefale siden havålen biter meget forsiktig og blir raskt skeptisk dersom det er for mye motstand. Små bommer av hardplast finnes i handelen og fungerer optimalt. Fortommen skal holde mot både tunge utras og skarpe tenner så wire eller monofilament i størrelse 0,90 til 1,2 millimeter er passende. Gode svivler, gummiperler og kjemisk slipte kroker hører også med. Som en kuriositet kan det nevnes at taklene kan gjøres semiflytende ved å montere et flytelegeme på takkelet. Dette hever agnet fra bånn og gjør sitt til at sjøstjerner og krabber ikke tildekker eller stjeler agnet. Gripesøkker eller vanlige bombesøkker på 80 til 150 gram sikrer god forankring og lange kast. Der bånn-napp er vanlig anbefaler jeg å bruke miljøsøkker lagd av stål eller sement. Så til agnet! Havålen har et relativt godt nattesyn, men det er luktesansen som brukes mest under aktivt fødesøk. Havålens fine nese ligger hakket under haienes evne til å lukte seg fram og mengden luktstoff ligger faktisk på et molekylært nivå mengde- og størrelsesmessig. Hel sild, brisling, småsei og ikke minst makrell fungerer ypperlig. Fileter og såkalte flappere, der ryggbeinet fileteres fra fiskekjøttet, frigjør mest lukt og oljer. Tandemkroksett eller enkle sirkelkroker presenterer agnet på en glimrende måte. Pass bare på å ikke fylle krokbøyene med for mye agn, – det gjør krokholdet dårligere. Jeg har jo ingen stor erfaring og rutine med denne arten med fighten med min første havål gjorde mildt sagt inntrykk. Dersom fisket foregår på eller over lurvete bånn bør fisken presses hardt og brutalt opp i vannlaget. Dette for å unngå det klassiske problemet. Får havålen halen rundt et objekt på bånn tar det meget lang tid før den bestemmer seg for å løsne grepet, – om den nå gjør det i det hele tatt! Konstant og hardt press kan få den på andre tanker men det hører til sjeldenhetene. En britisk skipper med årelang erfaring fra vrakfiske etter havål kunne fortelle at fastkjørte åler faktisk kunne sige ut igjen dersom det ble lagt inn små pauser under presset. Det viktige da var imidlertid å holde svak kontakt for å merke eventuelle bevegelser. Som oftest gikk det med mye tid, men skipperen kunne krone seg med mange fastkjørte, men velberga megaåler. Enormt, tunge, seige og harde rusninger kjennetegner havål-fighter. I mitt tilfelle holdt fisken seg dypt meget lenge. Jeg fisket med en 3 punds karpestang så ålen fikk gjøre som den ville de første minuttene, – dessverre. I overflaten hadde den noen stygge rullinger rundt sjokkfortommen mellom takkelet og hovedsena og helt inne ved brygga pisket den store kroppen vannet til skum. Heldigvis har havålen en hudmembran under hodet som forbinder gjellelokkene med hverandre. Dette skaper en hudlomme på hver side av hodet like bak de store brystfinnene som fungerer perfekt som landingsgrep. På med hanskene, hold hodet kaldt og sena stram, så bør det gå veien! Avkrokingen skjedde på en PVC-duk fuktet med sjøvann med en noe «halv-erotisk» undertone. Den eneste måten å behandle en såpass stor og kraftig fisk som fortsatt har krefter i mengder er å legge ålen på ryggen, sette seg på skrevs over ålekroppen og løfte hodet oppover. Med tang og hansker går det glatt å avkroke, men pass virkelig på tennene og de enorme kjevemusklene! Dersom ålen virker meget urolig kan kroppsmuskulaturen lammes ved å presse den hardt og rolig i gattregionen foran den lange gattfinna. Her ligger det ingen vitale organer som kan skades. Så til den vanlige problemstillingen. Bør det praktiseres fang og slipp under dette meitefisket også? Mitt tips er å vurdere dette selv. Noen verdi som matfisk har den strengt tatt ikke og i enkelte oppvekstsoner er den ikke fullt så tallrik som en skulle tro. For å bevare sportsfisket etter arten bør de største slippes ut igjen, i hvert fall med tanke på eventuelle gjenfangster under samme sesong. Havålene vandrer jo som kjent etter endt vekstperiode, gyter, trolig dør og blir erstattet av andre årsklasser. Med dette tatt i betraktning er ikke krisen stor dersom en og annen havål må bøte med livet. For å få et optimalt bilde av drømmefangsten kan det også være nødvendig å avlive fisken dersom den er vanskelig å håndtere i levende live (NMU anmerkning: de siste årenes meitefiske etter havål har vel vist at fang & slipp bør være en fullstendig gangbar norm). Det var litt om havålen! Håper denne artikkelen kan inspirere og gi arten det den virkelig fortjener. Den regnes som en relativt uvanlig fangst for sportsfiskere, den er lunefull og uforutsigbar og en biologi og et adferdsmønster verdt nærmere studering. Det at nappet kan ventes i de mørke og stille timer er forsøket verdt i seg selv. For min egen del tilførte natta med congeren virkelig nye dimensjoner til sportsfisket jeg bedriver!